«Vi må ikke gjøre jobben til politiet eller Mattilsynet»

Når man først setter seg ned og prater med Elisabeth Ellingsen, vil man ikke avslutte samtalen.

Silentdisco på landsmøtefesten. En collievalp i stua og en katt i badekaret. Og kanskje en kanin. Litt ekstra oppstalling hjemme før hun har funnet et fosterhjem.

Mannen hennes vet aldri hva han kommer hjem til.

Hvilke dyr som til enhver tid bor midlertidig hjemme hos familien Ellingsen på Haugalandet, varierer, men at hun er DJ på si og er fast innslag etter landsmøtets gallamiddag lørdag kveld, er sikkert.

Politikerne går i en halvsirkel rundt henne på gata. Og når Elisabeth Ellingsen er ute og hjelper dyr i nød som så mange andre i organisasjonen gjør, stiller hun i Dyrebeskyttelsen Norge-uniform og med ID-kort. Organisasjonsnavn på bilen.

– Det skaper troverdighet og gir meg en trygghet, sier hun.

Telefonsamtalen har vart en god stund og den er ennå ikke over.

Økte levekostnader

Daglig leder i Dyrebeskyttelsen Norge Haugaland siden 2022. Elisabeth sa opp en god stilling i helsetjenesten for å bli daglig leder. Startet i 50-prosent, nå er hun ansatt på fulltid, men erkjenner at hun jobber mye mer. Akkurat det kommer vi tilbake til.

– Hvordan blir 2025, tror du?

– Jeg tror det blir veldig travelt. Det blir enda flere privatpersoner som trenger hjelp. Vi får stadig flere henvendelser fra eiere som ikke lenger klarer å ha dyr på grunn av økte levekostnader. Mange av dem har ikke råd til mat, sier hun.

– Vi samarbeider med Kirkens bymisjon om å gi fôr til eiere. Listen er lengre enn vi klarer å levere. Jeg ser ingen umiddelbar stopp, for levekostnadene går ikke ned.

– Dette er dystert?

– Ja, dette er nokså «vanlige» folk som er havnet i en vanskelig økonomisk situasjon. Det er urovekkende, og gir meg en klump i magen. Vi kan ikke betjene alle de privateide og de hjemløse dyrene samtidig. Vi må prioritere de hjemløse. Da er det vondt å si «nei» til de som har fortalt halve livshistorien sin.

Lokalavdelingen gir dyreeierne tips og hjelp til hvordan de kan skaffe midler selv, og omplasserer og tar regningen dersom eierne ønsker det, men kan ikke dekke alles utgifter. Økningen i henvendelser fra dyreeiere er på 70 prosent siden 2023.

– Det er en påkjenning å ta imot skjebnene til folk. Det jeg skal gjøre er å hjelpe dyr. Personlig kjenner jeg på at det er en påkjenning å høre på dette. Som menneske har jeg medfølelse. Som daglig leder må jeg forvalte midlene våre best mulig. Mange eiere sier at de ikke har råd til avlivning en gang, sier Elisabeth.

– Jeg er sliten av den mentale påkjenningen som skjebnen til disse menneskene er, og at dyrene kan være skadde.

Oppgitt over dyrevelferdsmeldingen

Dette til tross skjer det også mye bra i lokalavdelingen. Det jobbes for å få et hjelpesenter som kan driftes ved en lønnet stilling. Ny nettside. Og avdelingen vokser.

– På vegne av avdelingen vår er jeg positiv, men med tanke på dyrevelferden er jeg urolig, erkjenner Ellingsen.

– Hva tenker du om dyrevelferdsmeldingen?

– Den mangler jo to tredjedeler. For at politikken skal bli mer dyrevennlig, må man ha kjennskap til alt vi gjør på frivillig basis, men så tar regjeringen så lett på det. Jeg hadde håpet på drahjelp i stortingsmeldingen. Politikerne forstår ikke hva som er nødvendig for en bedre dyrevelferd, svarer hun.

Når Ellingsen er ute og sjekker, er én av 60 til 70 katter ID-merket, mens to av tre hunder er det. At regjeringen foreslår obligatorisk ID-merking av hund, men ikke for katt eller andre familiedyr, får henne til å reagere.

– Det som påvirker meg mest, er dyrene som ikke har et rettsvern og som vi ikke finner eieren til. De dyrene blir vårt ansvar, både velferdsmessig og økonomisk. I hverdagen henter vi inn så mange katter at vi ikke har plasser nok til dem. Hunder har aldri vært et problem for oss, sier hun, og legger til:

– Dette er store kostnader for oss. Hadde ansvaret blitt lagt på eier, ville vi hatt en lettere hverdag, og kunne fått dømt de som mishandler dyr.

Bruke systemet

Dette har hun engasjert seg for i omkring 20 år til sammen. Og frivillighet krever ikke bare engasjement, men også drivkraft, skal vi tro Ellingsen.

Oppfordringen hennes til alle frivillige i lokalavdelingene er entydig:

– Hver for oss gjør mange lokalavdelinger mye bra, men vi må ha nok skyts til å jobbe for en forandring ovenfra. Vi må trekke sammen i samme retning som organisasjon når vi skal påvirke politikken og lovverket. Jeg vil begynne øverst, men jeg har ikke den kapasiteten alene.

«Bruk systemet», oppfordrer Ellingsen videre.

– Vi må ikke gjøre jobben til Mattilsynet eller politiet, men det er utfordrende når systemet ikke alltid virker, understreker hun, og forklarer videre at lokalavdelingen på Haugalandet har et godt samarbeid med Mattilsynet og politiet i dag, men at det har tatt tid å komme dit.

– Hvis alle frivillige slutter å hjelpe dyr i nød, tror du det da vil bli politisk gjennomslag eller en dyrevelferdskatastrofe?

– Katastrofe. Det vil alltid være noen private som vil hjelpe dyr. Etatene må ta oppstalling og sende til veterinær, og de må ta kostnaden. Når saken er avgjort, velger vi å ta dyret. Da har vi spart penger som vi kan bruke på andre dyr, svarer hun.

Politisk påvirkning handler også mye om synlighet. Synlighet i media for å rette søkelyset på det frivillige arbeidet.

– Vi må synliggjøre sakene vi gjør. Dette er en evig sirkel. For at folk skal skjønne at det er et problem, må folk se det. Hvis jeg koster gata før 17. mai, trenger ikke kommunen å gjøre det. Vi gir ris til egen bak. Vi må ikke bare ta imot dyr helt stille.

I 2024 fikk anslagsvis mellom 400 og 500 dyr hjelp av Dyrebeskyttelsen Norge Haugaland, og ifølge Ellingsen er det bare ett alternativ: «Bukke nakken og fortsette med den gode jobben vi gjør».

– Vi må bare vise tallene om og om igjen. Til slutt vil politikerne bare se dumme ut. Jeg mener alle lokalavdelinger må påvirke sine lokale politikere.

Sette egne grenser

Mest av alt er hun mor. Ett barn og kor. Og kobler av ved å være DJ. Har en gammel hund og en katt.

Mannen er forretningsmann, og han er fast hundelufter.

– Jeg er blitt flinkere til å skru av. For helsa og familiens del, men jeg strekker jo strikken. Likevel er jeg også klar over grensene. Jeg forstår at jeg må det for å være til stede for familien min. Hvis jeg ikke har grenser, brenner jeg meg ut, innrømmer Elisabeth.

– Det tøffeste er å være helt alene i jobben. Det er ensomt. For det er mange menneskeskjebner. Mye forbannelse og frustrasjon. Jeg har ingen kolleger på kontoret. Jeg visste ikke at den mentale belastningen var så sterk, avslutter hun.

Saken ble først publisert i magasinet Dyrenes Forsvarer 1-2025. For tips eller innspill, vennligst kontakt kommunikasjonsrådgiver Martin Aasen Wright på martin@dyrebeskyttelsen.no

LES OGSÅ:

Alltid satt dyrevelferd først

Nytt hjelpesenter i Mandal: Brenner for dyrevelferd

Verdien av ville dyr