Over hele landet hjelper våre frivillige dyr i nød. Det er som regel snakk om familiedyr, men også dyr i landbruket og ville dyr, får hjelp av oss. Hjemløse dyr får en ny sjanse i livet med omplassering i nye hjem. Ville dyr blir satt ut i naturen igjen etter rehabilitering.
Politisk og offentlig påvirkning
I tillegg til å være den eneste landsdekkende dyrevelferdsorganisasjonen i Norge som omplasserer dyr, jobber vi strategisk overfor politikere, beslutningstakere og presse for å bedre og styrke dyrs velferd og rettsvern. Det er avgjørende for at vi skal få på plass et mer dyrevennlig lovverk og samfunn. Vi jobber også med informasjonsarbeid mot publikum, for å øke kunnskapen, forståelsen og respekten for alle dyrearter. Dyr er følende og sansende vesener og vi mennesker er forpliktet til å sikre at de får leve gode dyreliv.
Landets første og eneste gratis veterinærklinikk
Dyrebeskyttelsen Norge driver i tillegg landets første og eneste gratis veterinærklinikk. Lisaklinikken er et gratis veterinærtilbud til dyr av eiere, som av ulike grunner ikke kan betale for veterinærbehandling. Selv om du opplever utfordringer med økonomien, trenger du ikke å være en dårlig dyreeier.
Bli kjent med historien til Dyrebeskyttelsen Norge
Oppstart 1859
«Foreningen mot Mishandling av Dyr» ble startet, da foreningen avholdt sitt første medlemsmøte 17. oktober 1859. Grosserer David Graah hadde vært i England og latt seg inspirere av dyrevelferdsgrupper der. Han fikk en løpeseddel som omhandlet dyrevelferd, oversatt til norsk. «Vær ikke haard mot Dyrene» som ble delt ut med flere aviser, ble altså startskuddet for Dyrebeskyttelsen Norge.
I starten sto anmeldelser av dyremishandling sentralt på dagsordenen og det ble jobbet med å få på plass skjerpede lovbestemmelser for dyreplageri.
I 1897 ble første utgave av «Dyrenes ven» gitt ut. Tidsskriftet kom ut en gang i måneden og tok for seg en rekke ulike dyrevelferdsproblemer. Mange av disse ser vi dessverre at er like aktive i dag.
En hest med kupert hale. Et vanlig syn i Norge på 1800-tallet og noe som ble gjort av rent estetiske hensyn. Dyrebeskyttelsen Norge kjempet for å få slutt på denne praksisen. Å kupere en hale betyr at man kutter av halebeinet, noe som fører til betydelige smerter og fare for infeksjon. I tillegg fratar du hesten muligheten til å bruke halen til å vifte bort fluer og andre insekter. Praksisen ble gradvis faset ut og ble forbudt ved lov i 1935.
Foto: Gustav Borgen. Portrett av Engelhart Andresen
1900-tallet
Dyrevelferd hos husdyr og hest sto spesielt høyt på dagsordenen på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Kupering av hale på hest, transport av dyr med jernbane og dampskip og hester brukt som transportmiddel var alle viktige arbeidsområder. Organisasjonen fulgte opp klager og bekymringsmeldinger fra publikum om dyrevelferd, noe som førte til mange anmeldelser.
Foreningen samarbeidet tidlig med veterinærer, for å hjelpe dyreeiere som ikke hadde råd til veterinærbehandling til dyrene sine.
Hestene var særdeles viktige for infrastrukturen i byene. Rundt 1900 var det angivelig så mange som 9000 hester, bare i Kristiania. Dyrebeskyttelsen Norge var opptatt av velferden til hestene og plasserte vanntrau rundt om i byen, så de hadde tilgang på drikkevann under de lange og harde arbeidsøktene sine.
Foto: Hestetrau. Ukjent fotograf, Oslo Museum
I 1910 ble det også satt søkelys satt på at ville dyr mistet stadig mer av sine leveområder og foreningen påpekte at dyrearter faktisk stod i fare for å bli utryddet på grunn av dette. På 1920-tallet raste debatten om slakt av dyr uten bedøvelse og hvorvidt religion var et argument for å tillate dette.
Foreningen arbeidet for at bedøvelse alltid skulle foretas før blodtapping og ønsket et forbud mot koscherslakt. I 1929 kom det endeling et påbud om bedøvelse av alle dyr før slakt.
Før, under og etter andre verdenskrig var hestehold, valpesyke hos hunder, dyr i pelsnæringen og hønsehold på agendaen, for å nevne noe. Under krigen var det naturlig nok mye oppmerksomhet rundt bruk av hest i krigføring.
Nyere tid
Foreningen har hele tiden jobbet for å oppdra barn til å være gode og snille mot dyr. På 1950-tallet kom barnas eget medlemsblad ut; «Fra Dyrenes verden».
I 1975 kom registrering av familiedyr på dagsordenen. Organisasjonen tok til orde for et registreringssystem som ville gjøre det lettere å identifisere eiere av dyr som blir misligholdt. Obligatorisk ID-merking er fortsatt en viktig sak for oss. Arbeidet med hjemløse dyr koster organisasjonen svært mye og akkurat som i 1975, mener vi at ID-merking vil gi familiedyrene våre bedre rettsvern.
Dyrebeskyttelsen Norge bidro også økonomisk til at Falkens redningskorps kunne etablere landets første dyreambulanse.
Fram mot 2000-tallet var søkelyset rettet mot pelsdyrnæringen, forsøksdyr, sirkusdyr og andre dyr brukt i underholdning og hvalfangst.
Organisasjonen i dag
Arbeidet til Dyrebeskyttelsen Norge har satt spor på flere områder og vi kan glede oss over mange seire for dyrevelferden. Selv om arbeidet ofte har tatt mange tiår har vi kommet dit til slutt. Nedleggelse av pelsdyrnæringen er en sånn sak. Vi startet dette arbeidet tidlig på 1940 tallet, men kom ikke i mål før på 2020-tallet.
Det er også verdt å merke seg at man ikke kan hvile på laurbærene. I 1929 fikk vi på plass et påbud om bedøvelse av alle dyr før slakt. Den gangen ble det slått fast at religiøst slakt også må følge norsk regelverk. Dette blir sterkt utfordret av religiøse miljøer i Europa i dag og vi kan derfor aldri slutte med opplysningsarbeid.
Dyrebeskyttelsen Norge har kommet en lang vei siden starten i 1859. I dag er vi en landsdekkende organisasjon med lokalavdelinger over hele landet. Vi hjelper dyr i nød, stopper overgrep mot dyr og jobber for et mer dyrevennlig samfunn. Målet vårt er at alle dyr skal få leve gode dyreliv.
