Verdien av ville dyr

Dette er historien om to revunger, «Sara» og «Mimi», og en rådyrkalv, «Kira» som ble reddet av Heidi Halvorsen på Ringerike. I likhet med flere hundre andre ville dyr, fikk de livet i gave takket være Heidis engasjement.

Det ligger en nesten nyfødt revunge på en gangsti på Holmlia sør i Oslo. Ingen revemamma, ingen flokk. Denne historien er ikke unik.

Publikum ringer Politiet, Viltnemnda, Mattilsynet og veterinær, men beskjeden er entydig: «Bare la den ligge». En av dem som melder inn tar først vare på revungen før veterinær Hanne Svenningsen i Dyrebeskyttelsen Norge overtar, og til slutt Halvorsen kommer frem for å ta med seg revungen hjem til Ringerike.

Revungen får navnet «Sara». Kort tid etter at Sara er kommet til Ringerike, redder Halvorsen en annen revunge på Nesodden utenfor Oslo. Revungen er tynn og sliten, apatisk. «Mimi».

– Den hadde det ikke bra, konstaterer Heidi Halvorsen.

Ifølge Halvorsen får ville dyr i nød sjelden annen hjelp enn avlivning, og altfor ofte må de ligge ute å lide til de dør av seg selv av sykdom eller skade.

– Disse dyrene er heldige hvis de får slippe å lide seg gjennom de dagene eller ukene det tar å dø av seg selv. Når det gjelder skabbrev har flere kommuner sluttet å avlive, fordi det er for mye jobb. De må da gå i uker, ofte måneder med lidelsen før de dør av sult eller fryser i hjel, forklarer hun.

Livsstil: Dyreverner

Heidi Halvorsen har vært en engasjert dyreverner i 35 år. Hun begynte i NOAH som 22-åring i 1989, det samme året som organisasjonen startet, og gikk noen år senere over til Dyrebeskyttelsen Norge. Først fosterhjem for mange katter som frivillig i lokalavdelingen i Oslo og Akershus, før hun tok med seg fosterhjemskattene til Ringerike. Leder i lokalavdelingen på Ringerike i 26 år og sitter i sentralstyret i Dyrebeskyttelsen Norge.

«Sara» og «Mimi» vokser opp med tre hunder rundt seg. Helsesjekk hos veterinær, ormekur og antibiotika. Spiser og sover godt.

– Vi brukte tid på å få dem til å venne seg til hverandre. Det tok lang tid å få de to revungene til å like hverandre, forteller Heidi.

Dyreverner Halvorsen begynner ringerunden til ulike dyreparker når revungene er fire og fem uker gamle. Revungene er blitt for tamme til å settes ut i naturen igjen. Langedrag ønsker seg to revunger. «Sara» er nå åtte uker, «Mimi» sju, og de er blitt gode venner.

På Langedrag bor revungene først adskilt fra de andre revene i parken. Når de er klare, settes de sammen med reveflokken som bor der.

– Skal du opp og besøke «Sara» og «Mimi»?

– Å,  ja! Jeg skal besøke dem. Selv om de er ville blir man glad i dem når man omgås hver dag i åtte uker, svarer Heidi.

Verdisetting av ville dyr

I 2023 hjalp frivillige i Dyrebeskyttelsen Norge mer enn 5000 dyr i nød. Lokalavdelingen på Ringerike er blant de fem som hjelper flest dyr, og den lokalavdelingen som redder flest ville dyr. 69 ville dyr i 2023; 57 fugler (deriblant mer enn 20 svaner), tre gjess og en rev, samt noen mår, ekorn, mink og røyskatt. I tillegg har avdelingen tatt inn to geiter.

Ville dyr får ingen hjelp noe sted, mener Heidi Halvorsen. Dagen før dette intervjuet, hentet hun ut en grevling. «Ellers blir de skutt».

– Svane blir skutt, grevling blir skutt, sier Halvorsen kort.

For snart sju år siden la Heidi Halvorsen ut et langt innlegg på Facebook om verdisetting av ville dyr. Hun kalte det «Verdien av et liv», og er til nå blitt delt nesten 300 ganger.

«Vi mennesker er så grusomme, vi har satt verdilapper på liv, som regel er verdien på livet valgt utfra hvor stor nytte eller glede vi kan ha av det aktuelle livet eller hvor pent vi syntes individet er. Noen er høyt verdsatt fordi vi kan ha nytte av dem», innleder hun innlegget, og rangerer hund øverst etterfulgt av katt, og lengre ned på rangstigen kommer grevling og rev, og helt nederst rotter og mus.

«Alt dette vokser de fleste barn opp med, vi lærer dem å sette verdilapp på liv etter nevnte kriterier, vi lærer dem å rangere verdi etter utseende og egenskaper. Samtidig straffer vi dem for å gjøre det samme mot mennesker, de skal ikke mobbe eller rakke ned på noen som er mindre pene, har handikap eller er mindre flinke», fortsetter hun, og spør: «Hvordan skal barn forstå forskjellen? Hvordan skal de lære empati mot de som er mindre heldige enn dem selv når vi pga utseende eller nytteverdi faktisk kan plage, pine og drepe andre individer og vise dem at det er helt greit fordi de ikke er like mye verdt som oss pga utseende eller bruksverdi. Barna vokser opp og blir som oss dessverre».

– Hele veien har jeg sett at ville dyr har en liten verdi. Vi verdsetter dyr etter eget behov, sier Halvorsen, og legger til:

– Legger man ut en rev på Facebook, er det ingen som bryr seg. Det er utrolig trist at det skal være sånn.

Ikke yngeltidsfredet

Viltloven ble endret i 2021, men ikke for reven. Rever er ikke yngeltidsfredet som alle andre ville dyr.

– Det er utrolig trist! Revungen har ennå ikke mistet valpetenner, så skyter man mamma og pappa. Jakta burde ha vært utsatt til tidligst september. Valpene går sammen med foreldrene gjerne hele det første leveåret, forklarer Heidi Halvorsen.

– Dette burde ha vært med i en revidering av ny viltlov. Få er klar over det. Alle andre dyr er fredet. Reven er unntatt den regelen. Dette har med verdilapper på dyr å gjøre, fortsetter hun.

– Dyr som forstyrrer oss, liker vi ikke. De holdningene er stygge. Alle dyr føler smerte og har dødsangst. Vi velger å viske det ut. Hvordan skal vi lære barna at vi ikke skal gjøre forskjell på mennesker når vi gjør det på dyr. Hvordan skal barna forstå den forskjellen? spør Halvorsen.

Ny dyrevelferdsmelding skal angivelig komme i løpet av 2024, men om det er til fordel for reven, er uvisst.

Rådyr i senga

En rådyrkalv løper av gårde i full panikk med navlestrengen hengende ut. Ingen mamma noe sted. Heidi tar henne inn til seg og kaller henne for «Kira». Når hun er sterk nok, tar Heidi henne med seg på lange turer i skogen for å lære henne opp. Lyder og lukter, hva hun kan spise.

Om natten ligger «Kira» på gulvet inne på soverommet til Heidi.

– «Kira» lå ved siden av senga og gomlet mat hele natta, ler Heidi.

– Jeg våknet om morran av et rådyr som hoppet opp i senga!

Men en dag prøver «Kira» å stikke av. Hun hopper over gjerdet og løper mot nabogården. Heidi ringer samboeren sin, og de setter opp et middagsbord midt ute på jordet.

– Det så sikkert dumt med et middagsbord midt ute på jordet, humrer Heidi.

«Kira» pleier å komme til dem når Heidi og samboeren spiser, og det gjør hun denne gangen også selv om ingen spiser, de bare later som.

– Det er mange metoder man lærer seg, sier Heidi.

Når tiden er inne, skal «Kira» tilbake til rådyrflokken.

– Hvordan går det an når et vilt dyr som «Kira» er blitt mer eller mindre tam hjemme hos deg?

– «Kira» var fortsatt like redd for mennesker som rådyr flest er, og løp i panikk når fremmede kom. Jeg satte henne på en gård hvor de også har sauer og mater en rådyrflokk. Da hun ble kjent på gården ved siden av sauene, ble hun sluppet sammen med dem. På høsten slo hun seg sammen med rådyrflokken og forsvant med dem. Hun er nok tilbake på gården med dem og spiser, men man kan ikke lenger skille henne ut fra de andre, svarer Heidi Halvorsen.