Alltid satt dyrevelferd først

De møttes på et årsmøte, og ble kjent. Siden den gang har Gunn Karina Andersen og Merethe Eiesland i Dyrebeskyttelsen Norge Lyngdal og Farsund samarbeidet om å hjelpe dyrene.

– Jeg har alltid vært glad i dyr, og alltid hatt lyst til å gjøre en innsats. Det er en måte å ha dyr på, uten å fylle huset med egne dyr. Jeg har alltid villet jobbe med dyr og hjelpe dem, sier styreleder i Dyrebeskyttelsen Norge Lyngdal og Farsund, Gunn Karina Andersen, til Dyrenes Forsvarer.

Tilbake fra en basar for lokalavdelingen er det tid for å snakke om det Gunn Karina og Merethe brenner mest for: hjelpe dyr som trenger en ny sjanse, og samarbeidet deres.

– Vi skulle på et årsmøte i daværende Dyrebeskyttelsen Norge Farsund. Hun kjørte og jeg satt på. Vi ble kjent. Vi jobber veldig godt sammen, sier nestleder Merethe Eiesland om sitt første møte med Gunn Karina.

Ønsker flere frivillige

Lederduoen utfyller hverandre, er de enige om. Det den ene ikke kommer på, bidrar den andre med. Velfungerende samarbeid. Lokalavdelingen Lyngdal og Farsund er en av tre på Sørlandet, og per dags dato en liten avdeling med få frivillige og liten økonomi, men med to målbevisste damer i front som har klare ambisjoner for lokalavdelingen.

I dag er det kun rundt 20 frivillige i Lyngdal og Farsund, men avstanden til Mandal er ikke så lang, og samarbeidet beskrives som godt.

– Vi samarbeider veldig godt med både Mandal og Flekkefjord, forteller Andersen.

– Hvilke utfordringer er det med å drive en lokalavdeling?

– Hvem skal rykke ut når det kommer inn saker som haster? Som frivillig påtar man seg problemer som man ikke tenkte så veldig mye over, særlig når det skjer veldig mye på en gang. Eksempelvis kattunger som er funnet flere plasser, og det haster. Hvordan prioriterer man hvilke dyr som skal få hjelp når? Noen må vente noen dager før man kan hjelpe, svarer hun, og har en oppfordring:

– Dette er utfordringene når man ikke har mange nok frivillige. Vi trenger flere frivillige – mest folk som kan fange inn, kjøre og levere dyr. Også flere fosterhjem, men der er det også en positiv utvikling.

Øke folks bevissthet

Gunn Karina Andersen vokste opp med katten «Pippi». Og hund, katt og undulat. I voksen alder en skilpadde og hest. Ville bli dyrlege, helt til hun innså at hun måtte avlive dyr.

– Er du en dyreverner?

– Da jeg studerte til agronom, nektet jeg å kastrere griser uten bedøvelse, men jeg ble ikke aktiv med å redde dyr før jeg ble med i Dyrebeskyttelsen Norge, svarer hun.

– Hva tenker du om «være opptatt av dyrevelferd» i forhold til «dyreverner»?

– Et dyr kan ha det godt hos folk som ikke er så bevisste. Jeg visste ikke den gang at jeg var en dyreverner, men har alltid vært opptatt av god dyrevelferd. Du kan gi god dyrevelferd uten å være en dyreverner, men jo mer bevisst man blir, desto kortere er veien til dyreverner når man ser på alt det gale som skjer. Det er et viktig og fint felt å engasjere seg i, og man kan jo velge selv hvor mye man ønsker å engasjere seg, forklarer hun.

– Når jeg tenker på dyrevelferd, har vi alle et ansvar for at alle dyr skal ha det godt, men dyreverner, det er alltid en middelvei, og går man for langt utpå, lytter ikke folk til deg. Om en bonde insisterer på at kattene skal løpe løs ute, kan vi starte med kastrering, uten å kreve at katten må være inne. Det er et viktig førsteskritt. Man må se an mennesker man snakker med, skyter Eiesland inn.

Etter enda en «dumpingsommer» mener Merethe Eiesland det fortsatt er et behov for å øke folks bevissthet om god dyrevelferd.

– Det er stort behov for at folk endrer sine holdninger til dyr, og spesielt gjelder det katt og kanin. Folk må se at dyrene har en egenverdi. Dyr er ingen gratis gjenstand, men blir i en del sammenhenger kategorisert som «en ting», sier Eiesland.

Vokst opp på gård. Vurderte veterinærstudiet, men slo det fra seg på grunn av sterk migrene. For rundt 15 år siden ble hun fosterhjem for en katt gjennom Dyrebeskyttelsen Norge, og har vært det siden.

– Når jeg ser lidelsene og hvor stort behovet er, gir det meg mye å hjelpe dem som blir forsømt.

– Hvordan kan vi endre folks holdninger?

– Snakke med folk. Opplysning, opplysning, opplysning. Når man snakker med folk mange nok ganger, endrer de syn. Man kan ikke ta folk med tvang heller. Jeg tenker også at undervisning om dyrehold og dyrevelferd i skolen er en vei å gå.

Drømmer om hjelpesenter

Lederduoen tar initiativ til basar og gågrupper. Alt som kan samle folk med et engasjement for dyrene – og gi lokalavdelingen inntekter. Lokalavdelingen har vært med på tre marsjer sammen med Sparebanken Sør i 2024, og det blir flere for lokalavdelingen til neste år om Sparebanken legger opp til det.

Det er vel ingen hemmelighet, men det er få menn som synlig engasjerer seg for dyrevelferd, om vi skal basere det på antall menn som er frivillige i Dyrebeskyttelsen Norge.

– Hvorfor er det flest damer? spør vi.

– Det er et godt spørsmål, det er ikke godt å si, svarer Gunn Karina, før hun skyter inn, og ler:

– Vi har faktisk én mann som har meldt seg! Menn kan gjerne være mer praktiske.

– Kanskje det handler om morsinstinkt? spør Merethe seg.

– Menn er vel «ufrivillig» med, er de ikke? Det er mange menn i kulissene, får vi håpe, legger hun til.

– Hvor er Dyrebeskyttelsen Norge Lyngdal og Farsund om fem år?

– Jeg håper på mange flere frivillige, og at vi har et velfungerende hjelpesenter, åpner nestleder Eiesland.

– Og vi har mange fosterhjem. Vi er en god og trygg organisasjon med en sunn økonomi, supplerer styreleder Andersen.

Saken ble først publisert i magasinet Dyrenes Forsvarer 4-2024. For tips eller innspill, vennligst kontakt kommunikasjonsrådgiver Martin Aasen Wright på martin@dyrebeskyttelsen.no

LES OGSÅ:

Nytt hjelpesenter i Mandal: Brenner for dyrevelferd

Verdien av ville dyr