SOSIALE HESTER: Det er positivt å observere at flere er villige til å gi hesten et «hesteliv» i tillegg til bruk for menneskelige formål, men utviklingen går for sakte, mener Inger Lise Andersen, professor i etologi og dyrevelferd ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). ILLUSTRASJONSFOTO: Shutterstock
GJESTEKOMMENTAR: For å styrke velferd hos hest, fordrer det endring i oppstalling og hestehold, og et bedre regelverk, mener Inger Lise Andersen, professor i etologi og dyrevelferd, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Inger Lise Andersen, professor i etologi og dyrevelferd ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).
Den vanligste definisjonen av dyrevelferd som brukes i forskningsmiljøet for øyeblikket er at dyrevelferd er individets mental, fysiologiske og fysiske tilstand i forsøk på å mestre utfordringer i det menneskeskapte miljøet. Til forskjell fra de fem friheter som har vært et viktig utgangspunkt tidligere, har velferdsforståelsen endret seg betraktelig de seneste 10-20 årene til å handle mer om individets egen opplevelse av situasjonen eller belastningen.
De fem frihetene er: frihet fra sult, tørst og feilernæring, fysisk ubehag, smerte, sykdom og skade, til å utøve normal atferd, og frykt og stress.
Sosiale hester
Målet er dessuten ikke bare å minimere smerte, skader, sykdom, stress, frykt, frustrasjon eller mentalt ubehag. Det er minst like viktig at et dyr får positive opplevelser som innebærer glede, nytelse, tilfredshet og positiv forventning (positiv velferd). For å kunne bidra til det må vi kjenne til en arts høyt prioriterte atferdsbehov. Foruten mat og vann, er et av de sterkeste behovene hos hest: å ha fullverdig sosial kontakt med minimum én annen hest. Eller rettere sagt: naturlig sosial kommunikasjon uten gjerde imellom.
Hester har gjennom evolusjonen utviklet seg som flokkdyr. Et byttedyr som er utviklet til å leve på åpne sletteområder, vil fra naturens side søke trygghet i andre artsfrender og opprette et synkront atferdsmønster nettopp for å øke sin egen trygghet og sikkerhet. Et annet sterkt behov som hesten har og som er knyttet til optimal fordøyelse og funksjon, er behovet for nok fri bevegelse når den ikke blir brukt i sporten eller tjener andre menneskelige formål.
Sikre god hestevelferd
For hestehold i Norge er det også vesentlige mangler i regelverk som gjør at det er vanskelig å sikre god dyrevelferd. Under et innledende og generelt punkt i forskrift om velferd for hest står det at: «Ved alt hold og bruk av hest skal det tas hensyn til hestens adferdsmessige, sosiale og fysiologiske behov, og hesten skal beskyttes mot fare for unødig stress, smerte og lidelse. Det skal legges til rette for at hest kan holdes i grupper der beite inngår».
Dessverre må vi si at de mest dominerende oppstallingsformene i Norge i dag i liten grad tar hensyn til hestens atferdsmessige og sosiale behov, og at det i for liten grad legges til rette for gruppehold, eller i det minste at enhver frisk og skadefri hest skal ha mulighet for fullverdig tilgang til en sosial partner i løpet av dagen. Det noen av oss kaller et «normalt hesteliv». Den alt overveiende og mest dominerende oppstallingsformen i Norge i dag er individuelle bokser og små, individuelle luftegårder. Dette tilfredsstiller ikke det sterke behovet for flokktilhørighet hos hesten og er en av de sterkeste årsakene til kronisk stress hos hest, enten det er snakk om hobby- eller konkurransehester. En konkurransehest har ikke mindre behov for et sosialt hesteliv enn hobbyhester og de har samme krav til et mer variert og stimulerende miljø.
«Et normalt hesteliv»
Det er positivt å observere at flere er villige til å gi hesten et «hesteliv» i tillegg til bruk for menneskelige formål, men utviklingen går for sakte. Hester som ikke får dekket sine grunnleggende behov for sosial kontakt og stimulering, får et høyere stressnivå, og dette kan medføre at de blir vanskeligere å håndtere og øker sannsynligheten for skader. Vårt regelverk bør formuleres slik at man tar utgangspunkt i at tilgang til en sosial partner er normalen, og at man må søke om dispensasjon fra regelverket hvis det er gode grunner til at dette ikke kan skje. Det kan for eksempel være hester som er spesielt aggressive eller som har skader eller tilstander som umuliggjør sosial kontakt. Dette har vi gode erfaringer med på andre dyreslag, i tillegg til at det er vanlig praksis med at dyreeiere får mulighet for en omstillingsperiode på noen år slik at blant annet staller kan få tid til å tilpasse seg endringer i regelverket. Målet er like fullt det samme, og da legges det opp til en strategi for å nå dette målet. Denne omstillingsperioden kan være 10 år eller mer i enkelte tilfeller.
Mange hesteeiere er redde for skade på hestene sine hvis de har muligheten til å bevege seg sammen med flere andre hester i en flokk, men forskningen har dokumentert at hester i flokk ikke har dårligere beinhelse. De blir mer hardføre og har en bedre mental helse. Likevel er det viktig å påpeke at gruppehold krever kompetanse og tilretteleggelse i forhold til stallens forutsetninger, men den største utfordringen er holdningsendringen som må gjennomføres på tvers av sportsgrener og bruk av hest. Styrken er at dette kan bli en plattform som alle bransjeaktører kan enes om og gå inn for.
Fri bevegelse hver dag
Videre står det i regelverket at: «Hester som står oppstallet i boks, skal ha daglig trening eller sikres mulighet for fri bevegelse i minst to timer per dag. Hester som står bundet, skal i tillegg til eventuell daglig trening sikres mulighet for fri bevegelse og mosjon i minst to timer per dag. Kravet om fri bevegelse gjelder ikke dersom helsemessige forhold hos hesten eller vær og føreforhold tilsier noe annet».
Hestens fordøyelse og utvikling av motorikk, styrke og mentale helse er avhengig av langt mer enn to timer fri bevegelse hver dag. Under naturlige eller semi-naturlige forhold vil en hest sammen med flokken være i nesten kontinuerlig bevegelse med unntak av hvileperioder gjennom døgnet, og med kun to timer med fri bevegelse og resten passivitet, vil det også bli en utfordring når hestene skal benyttes til sportslige eller andre formål både med tanke på håndterbarhet, robusthet og fysisk holdbarhet. Det er også oppsiktsvekkende at spiltau, altså individuell oppbinding, er tillatt som vanlig oppstallingsmetode i Norge for hest ifølge regelverket. Det er faktisk strengere regler på ku og andre produksjonsdyr der oppbinding eller fiksering ikke lenger er tillatt og man i langt større grad tar hensyn til behovet for sosial kontakt.
Det at hesten kan få et fullverdig «hesteliv» vil kunne bidra til at også sportshester kan få et lavere stressnivå, og som forskningen også viser kan dette gi en mer harmonisk hest som er lettere å håndtere og som er mer motivert for samhandling med sine mennesker. Det er derfor viktig at vårt regelverk og anbefalinger blir endret slik at dette er mulig å oppnå.
Kommentaren ble publisert i magasinet Dyrenes Forsvarer 3-2024. Inger Lise Andersen er en av fire gjestespaltister i Dyrenes Forsvarer. De tre andre er Trygve Poppe, professor emeritus i fiskesykdommer, NMBU Veterinærhøgskolen og varamedlem i Rådet for dyreetikk, Morten Tønnesen, professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger og medlem av Rådet for dyreetikk, og Annichen Kongsvik Sæteren, jurist og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo.
For tips eller innspill, vennligst kontakt kommunikasjonsansvarlig Martin Aasen Wright på martin@dyrebeskyttelsen.no
