SMÅ SELSKAPER: God dyrevelferd er mulig, også innen lakseoppdrett. Mange små selskaper har et større eierskap til sine dyr og bedre forståelse for betydningen av å behandle sine husdyr som levende organismer, og ikke som «biomasse» eller «biologiske aktiva», skriver gjestespaltist Trygve Poppe. ILLUSTRASJONSFOTO: Pixabay
GJESTEKOMMENTAR: «Laksen er et husdyr, og med skyhøye dødelighetstall og elendig dyrevelferd vil jeg ikke nøle med å karakterisere det som nå skjer som det mørkeste kapittel i norsk husdyrbruks historie», skriver professor emeritus i fiskesykdommer og medlem av Rådet for dyreetikk, Trygve Poppe.
Trygve Poppe, professor emeritus i fiskesykdommer, NMBU Veterinærhøgskolen og varamedlem i Rådet for dyreetikk
I et historisk perspektiv er det lett å forstå hvorfor fisk ikke har blitt behandlet på lik linje med andre matproduserende dyr. Storskala-fangst av for eksempel sild og makrell er nødvendigvis preget av store volumer og millioner av individer der det er umulig å forholde seg til enkeltindividet.
Dette har naturligvis formet våre holdninger til fisk. Det gjør det ikke lettere for vårt nye husdyr laksen at den er «kald som en fisk», den har ikke pels; vi kan ikke kommunisere med den og den lever i et element som er fremmed og farlig for oss. Fisk er imidlertid sofistikerte skapninger med et velutviklet og spesialisert sanseapparat, inklusive evnen til å oppfatte smerte.
Fisk er ikke lenger bare «fisk». Fisk, nærmere bestemt laks, har blitt vårt aller viktigste husdyr og er (naturligvis) omfattet av dyrevelferdsloven. Da er det opportunt å spørre: Er den egentlig det, annet enn i navnet?
Dødeligheten øker og øker
«Avvik», «uforutsett hendelse», «krevende hendelse», «tap av biomasse», «ekstreme biologiske utfordringer» og «nedskriving av biologisk eiendom» er bare beleilige omskrivinger og ansvarsfraskrivelse av det faktum at fisken dør.
Vår terskel for hva som kan aksepteres av dårlig dyrevelferd og høy dødelighet hos henholdsvis tradisjonelle husdyr og selskapsdyr versus fisk er dramatisk forskjellige til tross for at alle er omfattet av det samme lovverk. Til tross for store sykdomsproblemer og høy dødelighet, var ikke fiskevelferd noe tema i oppdrettsnæringens første tiår, men har blitt det i økende grad de siste år.
Det er ikke til å undres over at dagens oppdrettslaks er en skjør skapning. Laks er rovdyr og individualister, men har under oppdrettsbetingelser blitt tvunget til å bli både stimfisk og tilnærmet veganere. Gjennom utstrakt manipulering blir fisken presset i alle ledd for å vokse raskest mulig. Stress og høy tetthet, både innen det enkelte anlegg og mellom anlegg, medfører at fisken blir lettere utsatt for sykdommer og parasitter, først og fremst lakselus. Oppdrettslaksens hjerter er små og har avvikende fasong i forhold til det ideelle. I tillegg er tre virussykdommer som svekker hjertet vanlig forekommende hos oppdrettslaks. Når laksen i tillegg sliter med store og sammensatte gjelleproblemer, spesielt om høsten, er det ikke vanskelig å skjønne at fisken blir «skjør» og ikke håndterer det stress som gjentatte mekaniske eller termiske lusebehandlinger medfører.
Dødeligheten går ikke ned, men øker, og andelen produksjonsfisk (dvs. fisk med sår, skader og avvik) har aldri vært høyere. Fiskeoppdrett begynte som småskala husdyrbruk. Næringen er nå ikke lenger husdyrbruk, men snarere en kynisk, industriell storskalaproduksjon av godt betalt protein der dyrevelferd kun er et pynteord uten reelt innhold.
Underkommunisert dyretragedie
Det er da verdt å komme inn på en viktig, men lite påaktet dyretragedie, som foregår i skyggen av, og som et resultat av, lakseoppdrett.
Rensefisk er små fisker (leppefisk og små rognkjeks) som settes ut i oppdrettsmerdene sammen med laksen for å holde lakselusbestanden nede. Disse fiskene har evnen til å plukke lakselus fra fiskens hud og på den måten redusere behovet for medikamentell eller fysisk fjerning av lakselus. Dette kan synes å være en skånsom og «grønn» metode å fjerne lakselus på, men metoden har dessverre en mørk bakside. Mesteparten av rensefisken som benyttes har en meget kort levetid i merdene; de fleste dør av sykdommer, blir spist av laksen eller forsvinner på uforklarlig vis. Det gjør ikke saken bedre at en stor andel av rensefisken er dårlige lusespisere og dermed ikke gjør nytte for seg.
I et etisk perspektiv er det fullstendig forkastelig at man kan «forbruke» et husdyr, dvs. rensefisk, for å produsere en annen, godt betalt art, nemlig laks. Tilsvarende praksis ville aldri blitt tillatt i noen annen husdyrproduksjon.
Lære av små selskaper
Medieoppslag vinteren og våren 2024 vitner om rekordhøy dødelighet i enkelte anlegg, samt svært høy andel produksjonsfisk, dvs. fisk som ikke kan omsettes uten å bli feilrettet. Produksjonsfisk er vanligvis fisk med sår og skader, slik som vintersår og mekaniske skader etter avlusing, samt skader forårsaket av maneter. Slik fisk er ikke bare et økonomisk tap for oppdretteren, men også et krystallklart uttrykk for dårlig dyrevelferd og fisk som har vært syk over en lengre periode. Det nytter ikke å skylde på perlesnormaneter og lave sjøtemperaturer når slike tall skal bortforklares. Vekslende sjøtemperaturer, algeoppblomstringer og manetinvasjoner er en del av den fysiske virkelighet man driver oppdrett i og som man må ta høyde for ved utforming og plassering av oppdrettsanlegg. På samme måte er faktisk lakselus og sykdomsfremkallende virus og bakterier en del av virkeligheten og har en funksjon i det marine miljø. Vi kan derfor ikke «vinne kampen mot lakselus» eller andre brysomme mikroorganismer, men snarere forholde oss til at de faktisk er en del av miljøet.
Varsellampene har blinket ildrødt i mange år, men har blitt ignorert og næringen har konsekvent forsikret om at «vi tar dette på største alvor og jobber med saken». Laksen er et husdyr, og med skyhøye dødelighetstall og elendig dyrevelferd vil jeg ikke nøle med å karakterisere det som nå skjer som det mørkeste kapittel i norsk husdyrbruks historie.
God dyrevelferd er mulig, også innen lakseoppdrett. Det finnes faktisk et ganske stort antall oppdrettere som driver på en god og fornuftig måte med lav dødelighet, god dyrevelferd – og god fortjeneste! Mange av disse er relativt små selskaper som har et større eierskap til sine dyr og bedre forståelse for betydningen av å behandle sine husdyr som levende organismer, og ikke som «biomasse» eller «biologiske aktiva». Disse oppdretterne bør vi heie på, men de blir dessverre lite synlige i all den negative medieomtalen.
Kommentaren ble først publisert i magasinet Dyrenes Forsvarer 2-2024. Trygve Poppe er en av fire gjestespaltister i Dyrenes Forsvarer. De tre andre er Inger Lise Andersen, professor i etologi og dyrevelferd ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU), Morten Tønnesen, professor i filosofi ved Universitetet i Stavanger og medlem av Rådet for dyreetikk, og Annichen Kongsvik Sæteren, jurist og doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo.
For tips eller innspill, vennligst kontakt kommunikasjonsrådgiver Martin Aasen Wright på martin@dyrebeskyttelsen.no
