Skip to main content

Dyrebeskyttelsen Norges naturforvalter dro på sporingstur med Aga Zakoscielna; én av de to initiativtakerne til Ulvens Dag. Det ble en begivenhetsrik dag i 14 kuldegrader med flotte naturopplevelser, lærerike diskusjoner og spennende funn.

Ø stmarka utenfor Oslo dekker et 250 km2 stort område. Det er noe magisk og fascinerende med denne skogen. Her finnes både reservatskog, gammelskog, en enorm artsrikdom og samtidig umiddelbar nærhet til byen. Spennende arter som ulv, gaupe, tretåspett, fiskeørn og trane holder til her.

Østmarkareviret

Aga Zakoscielna og hennes trofaste turpartner labradoren Clutch, kan nok sies å kjenne Østmarka bedre enn de fleste. Både truger, brodder og kamera er med i sekken når de drar ut på opplevelsesvandring. Her er det ikke de merkede stiene som avgjør hvor ferden går – det er dyrespor som leder dem opp og ned Østmarkas kronglete, snøkledde drag.
Skogen er godt besøkt av folk bosatt i både Oslo og Akershus, og den er en del av den politisk vedtatte ulvesona. Ulven reetablerte seg i Østmarka i 2012/13 etter å ha vært antatt fraværende i ca. 160 år. Tispa Frøya og hannulven Fenris møttes og slo seg ned her. De fikk ett kull sammen før Frøya forsvant sporløst i 2013. Far til valpene har ikke blitt observert siden september 2017. Det er heller ikke funnet verken spor eller møkk fra han, og han antas å være død.

Aga Zakoscielna er én av de to initiativtakerne til Ulvens Dag. Foto: Privat.

Spor i snøen

Vi vandrer rolig innover mens den særegne stillheten man kun opplever i kald vinterskog omringer oss. Aga har et våkent og trent øye og gjør stadig spennende funn. Spor av både rådyr, elg, hare, rev og mus finner vi opptil flere ganger. Under en snøtung gran dukker soveplassen til et rådyr opp, og i en steinrøys ser vi at grevlingen har skapt seg et hjem.

Plutselig finner vi et poteavtrykk som viser seg å være nettopp det vi håpet på. Her har det vært ulv! Aga forteller at sporene er noen dager gamle, og vi velger å følge disse resten av turen. Det som for mange kan se ut som en stille vinterskog viser seg å være full av liv, og det er vårt kollektive ansvar å ta vare på dette for all fremtid.

Et stort engasjement for ulven

Én av flere utfordringer for ulvene i Norge er ulovlig jakt, som er en alvorlig form for faunakriminalitet. To lederdyr i Østmarkareviret har blitt borte, men også valper som har vandret ut har forsvunnet sporløst. Aga snakker provosert om hvor vanskelig det er å faktisk finne og straffe dem som gjør dette.

Ingen reagerer på lyden av skudd når det er elgjakt, og dessverre er ulvene potensielt mer utsatt i denne perioden, forklarer hun.

Ulvens dag

Ulvens dag var i utgangspunktet ment å være en dag med fokus på faktainformasjon om ulven, derav navnet, forteller hun. Det hele startet da den andre ledertispa i Østmarkareviret ble skutt i såkalt nødverge under elgjakta på Losby i 2015. Fylkesmannen hadde da allerede advart mot å ha løse hunder i reviret.
Dette fikk begeret til å flyte over for Marianne Mikalsen, den andre initiativtakeren til Ulvens Dag, forteller Aga.
Marianne la derfor ut et innlegg på en facebookgruppe med spørsmål om noen ville være med og arrangere en dag for ulven. Flere ble med, inklusive Aga. På tross av en travel hverdag med jobb, barn og etterutdanning, ble hun med Marianne og sammen ledet de to det hele an. Deres felles engasjement og samarbeid har båret frukter i form av flere demonstrasjoner, aksjoner og politisk fokus.
– I tillegg fikk vi med oss Anders Rinvoll på laget. Han startet oppropet «ja til ulv i norsk natur» som beviste at det faktisk også var mange i distriktene som signerte for ulv. Denne ble overlevert med over 62 000 signaturer, til den daværende Klima- og miljøministeren Vidar Helgesen, sier hun.
Vi ser plutselig en gul flekk i snøen. Aga kaster seg ned med et stort smil, lukter, og smilet blir om mulig enda større. Dyrebeskyttelsen Norges utsendte lar seg inspirere, og legger seg ned på alle fire. Det lukter sterkt. Det lukter vilt. Det lukter ulv.

Som den erfarne ulvesporeren hun er, har Aga selvfølgelig bæsjeposen klar slik at Dyrebeskyttelsen Norges naturforvalter får gleden av å ta litt med seg hjem for en nærmere titt. Foto: Privat.

Forvaltning basert på politikk – ikke vitenskap

Påstanden om at ulvekonflikten står mellom by og land, mener Aga i aller høyeste grad at er usann. Hun viser til spørreundersøkelser gjort av NINA (Norsk institutt for naturforskning) som viser at flertallet er for ulv i norsk natur. Lisensjaktkvoten 2017/2018 ble kritisert av mange, og utløste en rekke debatter. Klima og miljødepartementet godkjente et uttak på 42 individer, hvorav 16 var delvis innenfor ulvesonen. Disse 16 individene levde i stabile flokker. Lisensjaktkvoten førte til at WWF Norge gikk til sak mot staten for brudd på norsk lov og internasjonale konvensjoner.
Når ulver lever i flokk klarer de å samarbeide om å legge ned hjortedyr, som også er deres foretrukne føde. Enslige ulver strever med dette, og går dermed etter enklere byttedyr som sau. Departementet argumenterte for avgjørelsen om å ta ut disse flokkene gjennom Naturmangfoldlovens § 18 c, som sier at det finnes en «offentlig interesse av vesentlig betydning».  Aga stiller seg svært spørrende og kritisk til denne argumentasjonen.
Hvorfor blir alle vi som er FOR en levedyktig og sunn bestand, altså flertallet, oversett og ignorert i ulvepolitikken når det gjelder såkalt offentlig interesse, spør hun.

Medlem i Dyrebeskyttelsen Norge

Praten går uten stans, og enigheten kan definitivt sies å være stor. Aga har selv vært medlem hos Dyrebeskyttelsen Norge i en årrekke, og deler organisasjonens syn på forpliktelsen mennesker og samfunnet har til å sikre de ville dyrene det naturgrunnlag de trenger for å kunne leve i tråd med sin natur.
Jeg skulle ønske media ville bli sitt ansvar bevisst, og heller formidle fakta, fremfor å tenke på «clickbait» overskrifter, Aga Zakoscielna.
Diskusjonen går fra ulvens status før og etter kristendommen – via medias ansvar som formidler – til vern og forvaltning av fjellreven; et dyr som har lik vernestatus som ulven i Norge, men som forvaltes helt annerledes. Midt oppi en debatt om lovverk, rødliste og konvensjoner dukker det plutselig opp hårtjafser fra rådyr og spor av blod i snøen. Et lite stykke unna ser vi området hvor ulvene har spist. Annet enn blodspor ligger det kun igjen vom-innhold og en underkjeve. Alt annet er spist.

Engasjer deg for våre rovdyr! Skriv en e-post til stortingspolitikerne eller et avisinnlegg, glem diskusjonene på sosiale medier, sier Aga Zakoscielna.

Sunne, livskraftige bestander som målsetting

Ulvens Dag har blitt en viktig informasjonsplattform for alle som ønsker å følge den politiske debatten. Både på hjemmesiden og facebooksiden legges det fortløpende ut informasjon om alt som beveger seg innen politikk og forvaltning. Aga har utvilsomt et genuint og brennende engasjement for ulvene våre.
Jeg vil oppfordre alle som brenner for en sak, å melde seg inn i en forening som arbeider for saken og gjerne engasjere seg politisk. Det er de folkevalgte som tar avgjørelsene, men de trenger så absolutt å høre velgernes stemme og synspunkter, forteller Aga.
Dyrebeskyttelsen Norge er én av flere organisasjoner som har tatt et tydelig ståsted i debatten. Organisasjonen er for ulv i norsk natur, og ønsker en bærekraftig forvaltning av dette fascinerende hundedyret med et så til de grader ufortjent dårlige rykte.
Ulven er et dyr som agerer etter erfaringer og instinkt, den er ingen lystmorder slik media til tider velger å framstille den. Dagens forvaltningsmål på bare 4-6 ynglinger per år (hvorav 3 skal være helnorske) er bestemt på politisk nivå. Dette har gitt ulven blant annet store innavlsproblemer, og i tillegg gitt grobunn til en fastlåst konflikt. Dyrebeskyttelsen Norge ønsker at bestandsmålet heller forankres i vitenskap, og derfra justeres ut fra en målsetning om å ha livskraftige bestander.
Turen er over for denne gang. En naturentusiast, en naturforvalter og en labrador vender snutene tilbake mot sivilisasjonen, fascinerte over den korte avstanden som skiller to så ulike virkeligheter.
Tekst: Eva Hustoft, rådgiver Dyrebeskyttelsen Norge. Foto: Privat. Artikkelen ble først publisert i Dyrenes Forsvarer 1.2018.

Støtt vårt arbeid – bli medlem!