Skip to main content

Mens mange nordmenn har utnyttet muligheten til å reise på etterlengtet ferie til varmere strøk, benyttet Lily Auliff seg av muligheten til å hjelpe dyr og mennesker. Hun har vært i Tanzania for å forhindre spredning av rabies.

I  januar dro jeg på “spaycation/vaccication” til Tanzania sammen med Mission Rabies og World Veterinary Services.
Mission Rabies er en britisk organisasjon som startet i 2013, med mål om å gjøre vår generasjon til den siste rabiesgenerasjonen. De er en del av en global kampanje for å utrydde rabies hos mennesker innen 2030. Mission Rabies organiserer hundevaksinasjonskampanjer over hele verden, lærer skolebarn om rabies og forebygging av hundebitt, og driver rabiesovervåkning.

100 prosent dødelighet

Rabies dreper rundt 59.000 mennesker globalt hvert år, og cirka 1.500 i Tanzania. Omtrent 50 prosent av tilfellene er barn og 99 prosent er forårsaket av hundebitt eller dype rifter i huden. Når en person utvikler symptomer, er rabies 100 prosent dødelig. Det er langt fra en fredelig død – rabiesofre viser alvorlig forvirring, angst, anfall, hallusinasjoner og aggresjon, som blir etterfulgt av en dødelig hjernebetennelse.
Men, rabiesdødsfall hos mennesker kan forebygges 100 prosent gjennom hundevaksinasjon og post-eksponeringsprofylakse (vaksinasjon av mennesker etter at de har blitt bitt).

Lily Auliff operer en hund. Hun og de andre frivillige kastrerte og steriliserte også hunder for å forhindre hjemløshet. Foto: Lily Auliff/Mission Rabies.

Annet forhold til hundene sine

Rabies er et dyrevelferdsproblem for alle hunder, ikke bare hos dem som får rabies. I Tanzania har de aller fleste hunder en eier, men eierne har annet forhold til dem enn det vi nordmenn har. De bryr seg om hundene, men de bor ute og det er uvanlig å klappe og leke med dem.
Vi viste dem bilder av hundene våre hjemme – i sengene våre, i badekaret, på bilturer med oss – og det forårsaket latterkrampe hos menneskene i Tanzania. Men, det er ikke så rart å ikke kose og klemme på et dyr som kan gi deg en dødelig sykdom! Å utrydde rabies vil få stor betydning for forholdet mellom mennesker og hunder og forbedre det såkalte «human-animal bond» og dermed dyrevelferden verden rundt.

Godt organisert

I løpet av våre to uker i Tanzania, vaksinerte teamene over 8.000 hunder. Slik fungerte vaksinekampanjen i praksis: Hvert vaksinasjonsteam hadde en tanzaniansk sjåfør og tolk, en dyrepleier eller veterinær til å gi vaksinene, og minst én frivillig til å fylle ut eierens vaksinasjonskort og registrere vaksinasjonen i databasen. Mission Rabies har sin egen app som de bruker til datainnsamling og planlegging, og denne sikrer at de vaksinerer nok hunder i et område for å stoppe sykdommen fra å spre seg.
Noen dager satte vi opp stand på faste steder og folk kom til oss. Andre dager kjørte teamene gjennom nabolagene. På swahili sa tolken: «Følg med, følg med. Ta med hundene dine for å få dem vaksinert mot rabies. Vaksinene er gratis.» Folk kom med hundene sine, eller tipset oss om hvilke hus vi burde banke på for å finne husstander som hadde hund. Noen ganger måtte teamet parkere og gå gjennom skogen for å finne hus og hunder. Kampanjen ble annonsert grundig på forhånd, via skoler og lokale myndigheter, slik at befolkningen visste at Mission Rabies kom på besøk.

Barna i landsbyen var ofte de som samlet inn og brakte hunder til vaksinering. Foto: Lily Auliff/Mission Rabies.

Forhindrer både hjemløshet og rabies

Jeg var en del av den kirurgiske kastreringskampanjen, koordinert av World Veterinary Services, som kjørte sammen med Mission Rabies-vaksinasjonskampanjen. Kastrering reduserer antallet uønskede og hjemløse hunder, men reduserer også rabiesrisiko ved å stabilisere den vaksinerte hundepopulasjonen. For å kontrollere spredningen av rabies, må en viss prosentandel av hundene være vaksinert. Dette gir såkaltflokkimmunitet. Jo flere valper som fødes, jo lavere blir andelen vaksinerte dyr og med dette synker flokkimmunitetsnivået.
Over 10 dager steriliserte og kastrerte teamet vårt, på fem veterinærer, 357 dyr. Vi jobbet i tomme klasserom og falleferdige kommunale bygninger. Pasientene våre ventet da vi kom hver morgen, for det meste brakt inn av unge gutter. Barna ble værende for å se oss jobbe gjennom vinduene – uten smarttelefoner var vi det mest interessante showet i landsbyen.

Fikk også annen hjelp

Vi behandlet også alt annet som kom vår vei: bittsår og infeksjoner, halthet, øyeproblemer, skabb, smittsomme kjønnssvulster og mangoormer. Det er ikke mange ting som kan sette ut en veterinær, men disse larvene – som trenger inn i huden, vokser seg store, for deretter å sprette ut som ormer i full størrelse – er en av dem.
Utstyret vårt var begrenset. Vi manglet både avansert diagnostikk- og overvåkningsutstyr, men ingen ble nektet behandling grunnet økonomiske årsaker. Vi brukte det vi hadde for å hjelpe dyr i nød.
Jeg kom hjem med vond rygg, men også glede for hvorfor jeg ble veterinær i utgangspunktet – for å forbedre dyrevelferden, hjelpe mennesker, og for å gjøre denne verden til et bedre sted for alle dens innbyggere.

Webinar om rabies

JPå World Rabies Day – 28. september, arrangerer Dyrebeskyttelsen Norge et webinar og en innsamlingsaksjon for Mission Rabies. Veterinærinstituttet vil også holde innlegg under webinaret. Rabies er et problem vi kan fikse. Vi vet hvordan, det er bare vilje som må til. Mer informasjon om webinaret og hvordan du kan hjelpe finner du her.

Meld deg på webinaret Rabiesfri innen 2030 

Støtt Mission Rabies                 

 

Artikkelen ble først publisert i Dyrenes Forsvarer 3.22.