Anne Lise Skoie Risøen: Se mennesket bak dyrene

For å kunne hjelpe dyrene, må man også ha god menneskekunnskap, mener Anne Lise Skoie Risøen. Hun har mer enn 20-års fartstid i Dyrebeskyttelsen Norge, og ble gjenvalgt som sentralstyreleder for sjette gang under årets landsmøte.

– Jeg er veldig glad for tilliten, for det er en stor oppgave. Vi er en av de største dyrvelferdsorganisasjonene i Norge. Dyrebeskyttelsen Norge er en fantastisk organisasjon, og gir meg muligheten til å jobbe med det jeg er glad i: Sette dyrevelferd på agendaen, sier sentralstyreleder Anne Lise Skoie Risøen på telefon fra Mandal til Dyrenes Forsvarer.

Hun er et kjent fjes for mange dyrevenner, både i og utenfor Dyrebeskyttelsen Norge (DN), og engasjerer seg for alle dyr, alt fra små ekorn og fugler med brekt vinge, til hjemløse katter og produksjonsdyr. Et enstemmig landsmøte valgte henne på nytt som sentralstyreleder den siste helgen i april. Den gjenvalgte sentralstyrelederen satte også stor pris på å se så mange som 25 nye ansikter på landsmøtet.

Påvirke dyrevelferdspolitikken

Under landsmøtetalen sa Risøen: «Jeg tør å våge og påstå at vi nå er den dyrevernsorganisasjonen som får mest oppmerksomhet i Norge. Vi har også fått mye internasjonal oppmerksomhet i forbindelse med arbeidet vårt mot uetisk avl. Vi blir tatt på alvor av både publikum, politikere og offentlige instanser. Vi blir spurt om råd og blir stadig kontaktet av media for uttalelser.»

– Det var viktig for meg å si det, for jeg har merket endringen i løpet av de 20 årene jeg har vært med i Dyrebeskyttelsen Norge. Før ble vi sett på som «litt gale kattedamer», mens nå blir vi sett på som en seriøs aktør, utdyper hun, og fortsetter:

– For 20 år siden var det mye større avstand mellom sekretariatet og lokalavdelingene. Jeg er veldig glad for at vi er tettere knyttet sammen i dag og er én organisasjon.

I 2003 ble Risøen styreleder i Dyrebeskyttelsen Norge Mandal, og har vært det siden. Hun var også sentralstyremedlem i to år på 00-tallet, og ble første gang valgt inn som sentralstyreleder i 2016. Med unntak av to år som nestleder under koronapandemien mens Bård Kirkeeng fra lokalavdelingen Vestfold var sentralstyreleder (2020-2022), har Risøen sittet stødig ved roret.

Med Risøen som sentralstyreleder hadde Dyrebeskyttelsen Norge seks store dyrevelferdsseiere i 2023: den siste pelsdyrfarmen avviklet, Lisaklinikken Dyrebeskyttelsen Norge åpnet, forbud mot avl av cavalier king charles spaniel, forbud mot avl av scottish fold, opplæringsplattformen etablert og 3530 hjemløse dyr omplassert.

– Det kreves mer ansvar og arbeid for å få den posisjon vi har i dag, sier Risøen.

– Jeg har mest troen på hvordan vi driver en dyrevelferdsorganisasjon på, og vi er den eneste landsdekkende som driver med praktisk dyrevern, legger hun til.

Vurderte å bli sveiser

Anne Lise er odelsjente og sammen med familien sin bor hun på den samme gården hun er vokst opp på i Mandal.

– Dyrevelferd er nok blitt en livsstil. Jeg har troen på at jeg kan utgjøre en forskjell, kommenterer hun.

De var tre generasjoner på gården da hun var jentunge. Sau og storfe, og en islandshest, samt flere travhester. Faren til Anne Lise drev med travhester. Lammingen tok tre generasjoner Risøen av seg selv.

– Det var ikke alltid like god dyrelegevakt den gang, sier Anne Lise.

– Ville du bli dyrlege som liten?

– Tanken slo meg absolutt, men jeg var ikke så flink i matematikk. Jeg begynte å sveise traktorskuffer da jeg var 17. Jeg vurderte å bli sveiser, svarer hun.

I dag tar hun på seg den grønne kjeledressen og kjører traktor på gården. Hun har «begge beina godt planta på jorda» når det gjelder sider ved dyrevern som kan skape debatt, som slakt av dyr, pelsdyrnæringen og mindre, ville dyr.

– Jeg tror det er sunt å vite hvordan det fungerer. Dyrebeskyttelsen Norge skal være der for alle dyr. Vi kan gå i en debatt og har bred erfaring og kunnskap. Det er viktig for oss som organisasjon at vi strekker oss lengre enn katt, sier Risøen, og fremhever den brede fagkunnskapen som er i sekretariatet som en styrke for organisasjonens arbeid med å påvirke politikken i en mer dyrevennlig retning.

Fugl med brekt vinge

Mange små ville dyr trenger hjelp, men ingen vil ta ansvaret, mener Risøen. Hun har et sterkt engasjement for små ville dyr som fugl med brekt vinge.

– DN Mandal gjør det vi kan for å hjelpe små ville dyr. Vi opplever at det ofte er for lite kunnskap blant folk om hva hjelpeplikten innebærer. Små ville dyr må løftes opp politisk, men det er begrenset mulighet for hva man kan gjøre med dem. Viltnemnder legges ned, forklarer hun, og legger til:

– Jeg brukte mye energi på dette for noen år siden. Mitt inntrykk er at dette er en trend. Mange små ville dyr trenger hjelp, men ingen vil ta ansvaret. Vi henviser til hjelpeplikten, men det er for mange som velger å se bort eller ikke tar ansvar, eller mestrer det.

– Hvilke utfordringer har vi som samfunn med dyrevelferden i dag?

– Dyrevelferd burde ikke ligge under Mattilsynet. Mattilsynet har for lite midler, og dyrevelferd blir for ofte nedprioritert. Det tar altfor lang tid før dyrene får hjelp. Kun 10-12 prosent av bekymringsmeldingene blir fulgt opp. Det er for mye byråkrati, det er for mange alvorlige saker som ikke blir fulgt opp, svarer sentralstyrelederen.

– Jeg sitter også i dyrevernsnemnda, underlagt Mattilsynet, siden 2013, og en fireårsperiode som leder. Mange kjenner meg og jeg opplever en del henvendelser privat, på helg og kveld der folk ønsker og si fra om situasjoner der dyr lider, eller de har sagt fra og opplever at situasjonen ikke har blitt bedre. Det en fortvilelse der ute blant publikum i forhold til oppfølging av dyrevelferden.

Økende bevissthet om dyrevelferd

Risøen er utdannet hjelpepleier med videreutdanning innen psykisk helse, rus og avhengighet, en bakgrunn som hun anser som relevant for Dyrebeskyttelsen Norge.

– Jeg er glad jeg har den utdannelsen og 30-års yrkeserfaring. For det handler ikke bare om dyr, men om mennesker også. DN får mange henvendelser fra personer som er i en vanskelig livssituasjon. Vi gir mye veiledning om hvordan de kan hjelpe dyrene og da hjelper vi samtidig eierne. Det er mange vanskelige samtaler, og vonde samtaler, både på lokalt og sentralt plan. Det handler om å forstå mennesket bak dyrene, sier hun.

På hjelpesenteret i Mandal har lokalavdelingen i mange år tatt imot elever som har utfordringer på skolen, samt elever som er ute etter arbeidstrening. Siden åpningen av det nye hjelpesenteret i vinter, har Risøen & Co hatt to skolelever som sammen med læreren sin er der to-tre timer i uken. Elevene steller med dyrene og sosialiserer med dem.

Hjelpesenteret tar imot primært katter, og organisasjonsveterinær Lily Auliff har sitt eget behandlingsrom, i tillegg til at lokalavdelingen organiserer fosterhjem for hund og kanin.

– Folk er blitt flinkere til å ta ansvar når det gjelder familiedyr – kastrering, sterilisering og id-merking, selv om vi har et stykke igjen på id-merking. Det går den rette veien, det er en økende bevissthet, sier Risøen.

– Hvor er Dyrebeskyttelsen Norge i 2040?

– I 2040 har vi tatt en enda større samfunnsrolle. Vi går på hjemmebesøk og utfører tilsyn, akkurat som RSPCA gjør i England. Vi har videreutviklet opplæringsplattformen vår. Vi har fortsatt mange frivillige, men også flere lønnede ansatte som jobber merkantilt i lokalavdelingene, samt et større sekretariat. Vi har flere hjelpesentre – og vi har fått et viltsenter, sier sentralstyrelederen engasjert.

– Når vi summerer opp hva vi har fått til på de 20 årene som er gått, er vi absolutt på rett vei. Jeg ser frem til de 20 neste, avslutter hun.

Intervjuet ble først publisert i magasinet Dyrenes Forsvarer 2-2024.

For tips eller innspill, vennligst kontakt kommunikasjonsansvarlig Martin Aasen Wright på martin@dyrebeskyttelsen.no