Dyrevelferd dreier seg om hvordan dyret har det, og hvordan det opplever og takler miljøet det lever i, både fysisk og psykisk.
For at dyr skal ha god velferd, er det en del grunnleggende behov som må dekkes. Den engelske Brambellkommisjonen utredet i 1965 begrepet dyrevelferd og med de «de fem friheter» oppsummerte kommisjonen hva som var viktig for god dyrevelferd. Disse minstekravene legger noe av grunnlaget for Dyrebeskyttelsen Norge sitt arbeid:
- Frihet fra sult og tørste – tilgang på friskt vann og en diett som gir god helse og trivsel
- Frihet fra fysisk ubehag – lever i et egnet miljø
- Frihet fra smerte, skade og sykdom – ved forebygging, rask diagnose og behandling
- Frihet fra angst og frykt – lever og behandles slik at de unngår frykt og stress over lenger tid
- Frihet til å utføre naturlig adferd – blant annet god nok plass og selskap av dyr av samme art
Det punktet som er vanskeligst å ivareta er frihet til å utføre naturlig adferd
Dyrebeskyttelsen Norge mener at både tamme dyr og ville dyrs biologiske, mentale og sosiale behov må respekteres. Det er menneskets plikt å sørge for tamme dyrs velferd, og å sikre ville dyrs livsmiljø.
For domestiserte dyr vil dyrevelferden påvirkes i stor grad av dyreeier. Eiers vilje og evne til å tilegne seg kunnskap om dyrets behov og naturlige atferd vil være avgjørende for om dyret får sine behov tilfredsstilt. Forholdet mellom dyr og eier er også viktig. Dyr som blir behandlet uvennlig eller brutalt, vil leve med frykt og dermed dårligere dyrevelferd enn dyr som har forutsigbare og vennlige eiere.
Hva samfunnet mener er god dyrevelferd er i stadig endring. På samme tid har også det norske dyreholdet forandret seg mye. Dagens matproduksjon har stort fokus på økt produksjon, effektivitet og økonomiske resultater, noe som medfører andre utfordringer for husdyrene våre enn i det gamle bondesamfunnet.
