Dagens dyrevelferdslov ble vedtatt i 2009, og avløste den tidligere dyrevernloven. Loven skal fremme dyrevelferd og respekt for dyr, og stadfester at dyr har egenverdi. Dyrevelferdsloven paragraf 25 regulerer avl av blant annet familiedyr. Etter ikrafttredelsen av dyrevelferdsloven har det blitt satt et sterkere søkelys på hva dårlig avl betyr for livskvaliteten og velferden til våre familiedyr.
Loven krever at dyr skal avles med god funksjon og helse, og forbyr avl som endrer eller viderefører arveanlegg som påvirker dyrenes fysiske og mentale funksjoner negativt, reduserer deres mulighet til å utøve naturlig atferd, eller vekker allmenne etiske reaksjoner. Våre familiedyr har med andre ord krav på et godt utgangspunkt i livet.
I «Dyrevelferdsloven Kommentarutgave» av Stenevik og Mejdell (2011), står det at «Paragraf 25 inneholder et positivt påbud om at avl skal bidra til robuste dyr med god funksjon og helse, og en negativ del som forbyr ulike negative konsekvenser av avl, samt forbyr avl som vekker allmenne etiske reaksjoner».
”Våre familiedyr har en lovfestet rett til et godt utgangspunkt i livet, på tross av dette avles det hunder med sykdomsgaranti
Dyrebeskyttelsen Norge
Ifølge Stenevik og Mejdell retter paragrafen seg mot enhver som driver med avl eller har et overordnet ansvar i denne sammenheng, enten det dreier seg om en privat oppdretter eller en avlsorganisasjon. Bestemmelsen gjelder alle typer avl og innenfor alt dyrehold.
Den triste realiteten er likevel at mange familiedyr fødes til et liv med medfødte smerter og kroniske lidelser. At avl får foregå på en måte som ikke er i tråd med dyrevelferdsloven er et svik mot våre familiedyr og et brudd på norsk lov.
Etter dyrevelferdsloven paragraf 25 skal avlen innrettes mot å få robuste avkom med god funksjon og helse. For å oppnå dette resultatet må det brukes foreldredyr med god funksjon og helse, både fysisk og psykisk. Deler av dagens avl vil dermed stride mot lovteksten. Disharmonien mellom lovens ordlyd og det som gjøres i praksis viser oss dette.
Når det kommer til avl på hund, er det raseklubbene selv som lager rasens avlsstrategi (RAS). Rasestandardene bestemmes i rasens opprinnelsesland og brukes av de norske raseklubbene. Disse rasestandardene angir i mange tilfeller ekstreme eksteriørtrekk, som har gitt svært negative virkninger på både helse og funksjon hos hundene. De har også ført til veldig begrenset genetisk variasjon, og så mange syke dyr at flere raser nå er å regne som utrydningstruet.
Dyrebeskyttelsen Norge mener det er åpenbart at målrettet raseavl der man i flere generasjoner tillater innavl som tilsvarer søskenbarnkrysning ikke gir robuste avkom, slik loven krever.
Norsk Kennel Klub (NKK) anbefaler at utviklingen av rasene skal skje i tråd med RAS. Hunder som blir avlet uten å følge NKK sine avlskrav, blir ikke registrert i klubben. Slike valper kan være vanskelige å få solgt, og de oppnår ofte mye lavere pris enn sine rasefrender. Dyrebeskyttelsen Norge mener at NKK misbruker den makten de har ved å fremme avlstradisjoner som i verste fall fører til det vi mener er dyremishandling satt i system.
Dyrebeskyttelsen Norge vil påpeke at det ikke er tilstrekkelig at avl foregår med en målsetting om over tid å avle bort uheldige egenskaper, slik som for eksempel BOAS-gradering på engelsk bulldog eller hjertescreening på cavalier king charles spaniel legger til rette for. Departementet uttalte i Stortingsproposisjonen om lov om dyrevelferd at «Departementet legger til grunn at avl må vurderes i henhold til denne bestemmelsen, uavhengig av om det er satt en målsetting om over tid å avle bort uheldige egenskaper.»
Det er altså slått fast av departementet at det ikke er tilstrekkelig at man gjennom avlstiltak har et mål om å avle bort uheldige egenskaper på lengre sikt. Ulovlig avl er ulovlig, selv om man har gode hensikter. For de sykeste rasene, der det ikke finnes nok friske individer til å fortsette avlsarbeidet, mener Dyrebeskyttelsen Norge at den eneste løsningen er å krysse inn frisk hund fra annen rase.
Dyrevelferdsloven krever også, gjennom paragraf 27, at den som selger eller gir bort dyr skal gi den som overtar dyret nødvendig informasjon om forhold som er av betydning for dyrets velferd. Dyrebeskyttelsen Norge mener at hundens avlsindeks for lynne, helse, bruksegenskaper og eksteriør er av stor betydning for hundekjøper og bør inngå som en lovpålagt del ved kjøp og salg av hund, i tillegg til informasjon om dyrets innavlsnivå og slektskapsverdi.
”At avl får foregå på en måte som ikke er i tråd med dyrevelferdsloven er et svik mot våre familiedyr og et brudd på norsk lov
Dyrebeskyttelsen Norge
Forskrift til avlsparagrafen (§25)
Sommeren 2019 kom den gledelige nyheten om at Landbruks- og matdepartementet har bedt Mattilsynet om å utarbeide et utkast til en forskrift til paragraf 25 i dyrevelferdsloven. På tross av at det foregår systematiske brudd på paragrafen, håndheves ikke denne bestemmelsen, og ingen har blitt dømt etter denne paragrafen. Det er derfor på sin plass med en forskrift som tydeliggjør hvordan loven skal forvaltes.
Dyrebeskyttelsen Norge mener at denne forskriften må utformes slik at den gir få tilsynsobjekter, og slik at tilsynet med avlen i all hovedsak blir basert på tilsyn med databaser. Det er allmennkunnskap blant fagfolk at godt avlsarbeid må baseres på vitenskap, registrering av dyrenes egenskaper og funksjon, samt tilgang til helhetlig helsedata og slektskapsdata.
Vi er i en situasjon der vi per i dag har en ny database for sykdomsregistrering (Pyramidion), en database for registrering av egenskaper (Biotail) og databaser for slektskapsdata. Dette betyr at alt ligger til rette for å videreutvikle, kvalitetssikre og bruke disse, og at morgendagens avl kan baseres på vitenskap og «big data». Nå er det er bare å håpe at Mattilsynet er på dyrenes side i denne saken og at forskriften formuleres slik at den både stiller krav om at avl baseres på vitenskap, og at tilgjengelige verktøy skal benyttes.
Dyrebeskyttelsen Norge mener at helhetlig helsedata (slik som det blir rapportert inn fra veterinærer i diagnoseregisteret Pyramidion), funksjonstester og genetisk kompetanse er en forutsetning for godt avlsarbeid, og at dette må beskrives i forskriften som skal utarbeides.
