Litt genetikk

Avkom arver én kopi av hvert gen fra hver av foreldrene. Når disse to genvariantene er like kalles det for homozygot nedarving. Er de ulike kalles det heterozygot nedarving.

Alle individer har med seg mange ulike gener, og vi er alle bærere av mange ulike sykdommer selv om vi er helt friske. Dette er fordi vi i tillegg til et sykdomsbærende gen også har en frisk variant av det samme genet, og individet blir dermed heterozygot for det genet.

Vi skiller mellom recessive og dominante genvarianter. Når sykdomsgener er dominante vil avkommet bli sykt dersom det arver sykdomsgenet fra én av foreldrene. For sykdommer som skyldes recessive gener må avkommet arve sykdomsgenet fra begge foreldrene for å bli sykt. Dersom avkommet kun arver ett recessivt sykdomsgen, blir det bærer av sykdommen og kan føre det videre til sine barn, uten selv å lide av den aktuelle sykdommen.

Mange arvelige sykdommer forårsakes av recessive genvarianter. Først når et individ mottar den recessive sykdomsvarianten fra både mor og far (altså homozygot recessiv nedarving) blir individet sykt. Innavl øker sannsynligheten for denne doblingen av recessive genvarianter betydelig. Dette er en av hovedårsakene til at innavl gir økt risiko for sykdom. I en studie av over 100 000 rase- og blandingshunder, fant forskere at det var 2.7 ganger mer sannsynlig at en rasehund led av minst én av de recessive sykdommene, enn en blandingshund.

Dominante genvarianter som koder for alvorlige lidelser forsvinner som oftest fra en populasjon innen kort tid, fordi alle som har genvarianten blir syke og derfor ikke har sjansen til å reprodusere seg. Når arvelige sykdommer skyldes recessive genvarianter, vil bærerne selv være friske og dermed kunne spre genvarianten i generasjon etter generasjon. Slike arvelige sykdommer er oftest bestemt av ett eller få genpar. Disse har enkel nedarving, og kan også enkelt identifiseres gjennom genetiske tester.

Gentester

Det har med nye verktøy blitt stort søkelys på at gentester for enkeltsykdommer kan være med og redde raser som sliter med lidelser forårsaket av enkeltgener. Dyrebeskyttelsen Norge mener at dette kan være en farlig strategi å velge. Gentester rettet mot én sykdom som enkeltstående tiltak i et avlsopplegg er feilslått taktikk ettersom det fort blir overfokus på denne egenskapen, og man nedprioriterer det faktum at hele dyret må fungere.

Før man innfører krav om enkeltgentester må man ha et godt vitenskapelig grunnlag som besvarer disse spørsmålene for den aktuelle rasen:

a) Hvor stort er problemet i rasen?
b) Hvordan er nedarvingen?
c) Hvor mye av variasjonen i lidelsen er det denne enkeltgentesten forklarer?
d) Hvor stor populasjon har vi, og er den stor nok til at vi kan selektere bort alle bærere uten at vi havner i problemer med innavl i neste generasjon?

Generelt er overfokus på individet og manglende fokus på populasjonen i sin helhet, en utfordring i dagens hundeavl.

Kvantitative egenskaper

De aller fleste egenskapene er kvantitative, og bestemmes av mange genpar og miljøpåvirkninger. Alder, kjønn og oppvekst er eksempler på miljøpåvirkninger. Kvantitative egenskaper er målbare, og kan for eksempel være neselengde, høyde, hurtighet, intelligens, pelskvalitet eller størrelse på avkom. Å avle på eksteriør er altså å avle på kvantitative egenskaper.

Slik målrettet avl er svært effektiv, men det er helt avgjørende at det da foreligger genetisk variasjon i populasjonen. Problemene oppstår når man kun ser på noen få eksteriøregenskaper man ønsker å framheve, og avler ensporet på disse uten å ta vare på det genetiske mangfoldet. På denne måten avler man seg raskt inn i en blindvei hvor tapet av genetiske mangfold kan være så stort at den eneste måten å komme seg ut igjen, er ved å krysse inn hunder fra en annen rase. Svært mange av rasene våre er på vei inn i denne blindveien, og noen har kommet til veis ende.

For å sikre en balansert biologi hos dyret, må man avle for mange egenskaper samtidig. Informasjon fra genotyping, når man leser av hele eller deler av arvematerialet, kan brukes til å beregne det genomiske slektskapet mellom to dyr. Inkluderes i tillegg informasjon om egenskaper og om tradisjonelt slektskap i avlsberegningene, kan man bidra til å øke den genetiske framgangen.

Mister viktige genetiske bidrag

Mye av dagens utvelgelse av avlshunder foregår ved å dra på utstillinger og ved å vinne sløyfer. Dette ekskluderer viktige genetiske bidragsytere i avlen. Bærebjelken i dagens avl er tanken om en standardisert, «ren» rase, hvor individet oppfyller kravene til et utseende slik det er beskrevet i rasestandarden. Noen tror til og med at raserenhet er med på å bevare rasene, men sannheten er at en slik avlsfilosofi har ført til drastiske endringer i hunders utseende, helse og genetiske sammensetning i løpet av de siste 50-100 årene.

Miljøeffekter er ikke-arvelige, og har dermed ikke fått noe særlig fokus i hundeavlen. Tenk om en hund har akkurat de viktige genene du leter etter, men ble født hos en eier i et miljø der den som valp ikke fikk miljøtrening, trygghet og gode utfordringer. Kanskje ble den tatt fra mor og søsken før det hadde gått 8 uker. Hunden er preget av dette og har problemer med å stilles ut. På grunnlag av dette brukes ikke hunden i avl, og viktige gener går tapt rett og slett som følge av miljøpåvirkninger.

Det er også svært viktig å ta hensyn til slektskap i utvelgelse av avlsdyr. Slektskapen til et individ tallfester hvor genetisk unikt dette individet er. Hunder som har mange kull bak seg har høy slektskapsverdi. En hund som har lite genetisk reproduksjon i populasjonen, har lav slektskapsverdi. Hunder med lav slektskapsverdi er svært viktige i avlsarbeidet. Mange viktige genetiske bidragsytere blir tatt ut av avlen, og etter en lang tid med slik seleksjon mister man ofte hunder med lav slektskapsverdi ettersom utstillingsmiljøet styrer seleksjonen.

Dagens situasjon er et resultat av unaturlig seleksjon, der mennesker over lang tid har avlet frem selskapshunder med et hovedfokus på dyrenes utseende og fasong, uten å ta tilstrekkelig hensyn til helse. Dette har skapt problemer med innavl for flere raser, fordi man historisk har valgt å avle på beslektede individer som har det foretrukne uttrykket, men som øker sannsynligheten for at to sykdomsbærende gener havner sammen hos avkommet.

Ut fra disse betraktningene, mener Dyrebeskyttelsen Norge at inngående kunnskap om genetikk må være en forutsetning for å kunne drive avl. Det gjelder særlig avl i små, lukkede populasjoner hvor det genetiske mangfoldet allerede er lite. Vi mener at situasjonen for noen av hunderasene nå er så alvorlig at de kun kan «reddes» ved å krysse inn frisk hund fra annen rase.

Vårt budskap er at dyrene fortjener det beste vi har av fagkompetanse. Avl i små, lukkede populasjoner er svært komplekst, og det bør være en selvfølge at slik avl styres av fagfolk med kompetanse og verktøy innenfor genetikk. Utstilling er ikke en egnet metode for å plukke ut avlsdyr. Utvelgelsen må baseres på helhetlig genetikk, helsedata og egnskapsdata for populasjonen.

Effektiv populasjonsstørrelse

Effektiv populasjonsstørrelse blir definert som det antall individer som gir grunnlag for den beregnede innavlsraten. Siden vi driver med bevisst seleksjon, hannhunder brukes som matadorer og alle hunder ikke får like mange avkom, blir den effektive populasjonsstørrelsen annerledes enn den totale populasjonsstørrelsen. Når dette tallet er under 100 individer, øker hastigheten på tapet av gener dramatisk. Dersom effektiv populasjonsstørrelse er 100 blir innavlsøkningen 0,5 prosent per generasjon. Dersom effektiv populasjonsstørrelse er 50 blir innavlsøkningen 1 prosent per generasjon.

Innavlsøkning senker den effektive populasjonsstørrelsen. Selv om den effektive populasjonsstørrelsen kan gi viktig informasjon om en rases reelle genetiske variasjon, brukes den ikke i dagens hundeavl i Norge. Det finnes altså ingen beregninger av effektiv populasjonsstørrelse for hunderaser i Norge, og begrepet brukes heller ikke av oppdrettere eller av raseklubbene.

Det nærmeste vi kommer tall på estimert effektiv populasjonsstørrelse på de ulike rasene, er fra den engelske kennelklubben. Her kan vi lese at det genetiske bidraget til for eksempel engelsk bulldog, er estimert til 67,9 foreldredyr og for golden retriever til 61,3 foreldredyr. Det er ingen grunn til å tro at disse tallene ikke er representative også her i landet.

Det er to hovedårsaker til liten effektiv populasjonsstørrelse, gitt et visst antall dyr totalt i populasjonene/rasen. Disse er ubalanse mellom de to kjønn, og ulikheter i familiestørrelse.

Det hjelper altså ikke med mange hunndyr i en populasjon dersom det er få hanndyr. For eksempel vil en effektiv populasjonsstørrelse bli kun 38 dersom det er 200 hunder totalt, men fordelt på 4 fedre og 190 mødre. På samme måte; dersom noen avlsdyr får svært mange avkom mens andre får veldig få, vil det effektive antallet reduseres. Det optimale er at alle foreldrepar får like mange kull.

Dyrebeskyttelsen Norge er svært skeptisk til de lave effektive populasjonsstørrelsene hos de ulike rasene, og til at det ikke foreligger studier av struktur og funksjon av det genetiske materialet til populasjonene. Uten et bevisst forhold til status for og bevaring av genetisk mangfold innenfor hunderasene, vil dagens avl på sikt føre til ytterligere økt sykdomsbyrde, også for de hunderasene vi tradisjonelt tenker på som sunne raser.

Innavlsnivå

Innavlsnivået, eller innavlsgraden, angir sannsynligheten for at individet har to kopier av et gen som stammer fra den samme stamfaren. Det betegner altså graden av forventet homozygoti (to like genvarianter fra begge foreldre) hos avkommet som følge av foreldrenes slektskap.

Innavlsnivået oppgis i Norsk Kennel Klub (NKK) sin hundedatabase, DogWeb, men det er kjente systematiske feil knyttet til disse tallene. Innavlsnivået blir nemlig nullstilt hos en rekke individer i Dogweb når hundene krysser landegrenser. Det betyr at hos svært mange individer er det oppgitte innavlsnivået feil, og dyrene er ofte i realiteten tettere beslektet enn det som er oppgitt. Det hadde gitt et riktigere inntrykk om innavlsnivået i disse tilfellene hadde blitt registrert som ukjent, ettersom individene i stamtavlen kan være mye tettere beslektet enn det som kommer frem av tallet. Denne nullstillingen av innavlsnivå ved bruk av utenlandsk hund gjør at retningslinjene for avlsarbeidet ikke gir mening. NKK skriver selv om dette: «Hvis man ved planlegging av valpekull på denne tispen, baserer innavlsberegningene på det som oppgis i DogWeb uten samtidig å bruke hodet, kan både oppdretteren og valpekullet lett være ute på dypt vann».

På NKK sine sider skriver klubben samtidig at «dogweb er NKKs database hvor alle kan søke opp slektskap og offisielle helsedata til hunder registrert i NKK. Dette er et viktig verktøy for oppdrettere som søker partnere til sine avlshunder og valpekjøpere på jakt etter sunne foreldredyr.»

Oppdrettere risikerer altså å bruke feil innavlsnivå aktivt i avlsarbeidet sitt. Problemet beskrevet over viser at når det gjelder beregning av innavlsgrad, så må man regne med at Dogweb per dags dato er et uegnet verktøy. Dataene gir dessverre en falsk trygghet, og vanskeliggjør godt avlsarbeid.

Som sagt så ønsker Dyrebeskyttelsen Norge at det skal bli en endring i avlsarbeidet på hund, ved at man får et økt fokus på rasene på populasjonsnivå. Det store fokuset på innavlsnivået ved enkeltparinger, er etter vår mening helt feil. I forvaltning av en rase er det innavlsøkningen som er den parameteren vi kan gjøre noe med. For å kunne ha en god forvaltning av en populasjon, bør man derfor ha oversikt over innavlsøkningen, altså hvor mye den gjennomsnittlige innavlen i populasjonen øker over tid. Dette er et verktøy som vi mener må bli en del av fremtidens avl. Selve innavlsgraden er det lite å gjøre noe med, men innavlsøkningen kan man kontrollere i en populasjonsforvaltning.

Man trenger også en tallfesting av egenskaper for å kunne vite hva som er status, og hvordan utviklingen i rasen er. Da kan man forebygge avl på ekstreme individer i stedet for å rette opp i etterkant. Det å få kartlagt en egenskap betyr ikke at man må vektlegge den, men da vet man i alle fall hvor man står og kan følge med på utviklingen.