Skip to main content

Alle hjemløse katter vil over tid lide. Kattekolonier har det som fellestrekk at individene sjelden/aldri er hos veterinær, samtidig som dyretettheten er høy. Realiteten er at disse kattene har svært dårlig dyrevelferd, og at dette er et utbredt problem i hele Norge.

Tekst: Marianne Lunde, organisasjonsrådgiver Dyrebeskyttelsen Norge. Toppbilde: Dyrebeskyttelsen Norge Finnmark.
Artikkelen ble opprinnelig publisert i Dyrenes Forsvarer 3.2021. 

 

P å tross av flere rapporter og prosjekter i regi av det offentlige, er det fremdeles ingen offentlige instanser som vedkjenner seg ansvaret for de hjemløse dyrene.

Rapporten «Eierløse/Forvillede katter»

Hjemløse og eierløse katter er et vedvarende problem som strekker seg langt tilbake i tid. I 1998 ble det oppnevnt en tverrfaglig arbeidsgruppe av Statens dyrehelsetilsyn[1] etter anmodning fra Landbruksdepartementet. Arbeidsgruppen fikk i oppgave å utrede ulike sider ved forholdene rundt eierløse/forvillede katter. Rapporten ble fremlagtlagt i 2001, og konkluderte med at forekomsten av eierløse/forvillede katter var veldig utbredt i Norge. Arbeidsgruppens tilrådning overfor myndighetene var at det uten tvil burde arbeides for et mer ansvarlig kattehold i Norge.
Arbeidsgruppen fant det også sentralt å innføre en lovfestet plikt til at eiere skal identitetsmerke kattene sine. Arbeidsgruppens anbefaling var videre at det burde bevilges 10 millioner kroner årlig de neste fem årene til tiltak overfor eierløse/forvillede katter – inntil man har oppnådd et mer ansvarlig kattehold.
Denne rapporten kom ut for 20 år siden. Det har ikke vært noen form av planmessig oppfølging av den fra departementet. Siden det ikke har blitt igangsatt systematiske tiltak for å få bukt med denne problematikken, har vi fortsatt store problemer med hjemløshet, og ingen forbedring når det gjelder dyrevelferden hos disse dyrene.
Vår lokalavdeling i Bodø har jobbet med en kattekoloni på Røst over lengre tid. Kattene i kolonien er svært preget av sykdom, skader og underernæring. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Bodø.

Vår lokalavdeling i Bodø har jobbet med en kattekoloni på Røst over lengre tid. Kattene i kolonien er svært preget av sykdom, skader og underernæring. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Bodø.

Status hjemløse dyr

Tolv år etter rapporten til arbeidsgruppen oppnevnt av Statens dyrehelsetilsyn kom ut, produserte Dyrebeskyttelsen Norge en egen rapport om hjemløse dyr i 2013. Rapporten presenterte status for det frivillige arbeidet med hjemløse dyr i Norge. Rapporten viste at organisasjonen i 2012 tok in 4021 hjemløse dyr og brukte 9,7 millioner kroner på dette arbeidet. Rapporten fastslo at dette var en økning fra tidligere.
Dyrebeskyttelsen Norge sine lokalavdelinger hjelper et økende antall dyr for hvert år. I fjor tok organisasjonens lokalavdelinger inn over 7000 hjemløse dyr. Over 26 millioner kroner har blitt brukt på dette arbeidet. Hvert år rapporterer lokalavdelingene om sprengt kapasitet på hjelpesentrene og hos fosterhjem. Samtidig er det ingen offentlige instanser som vedkjenner eierskap over problemet.
Katten Tove-Michelle ble reddet inn av vår lokalavdeling i Tromsø. Bildet er tatt ved inntak. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø.

Katten Tove-Michelle ble reddet inn av vår lokalavdeling i Tromsø. Bildet er tatt ved inntak. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Tromsø.

Mattilsynet – prosjekt Telemarkskatten

I Mattilsynets eget risikonotat 2016-2017 står det: «Eierløse katter er også en stor gruppe dyr der risikoen for dårlig dyrevelferd er stor». Mattilsynet tok derfor initiativ til et pilotprosjekt i Mattilsynet region Øst, lokalt avgrenset i avdeling Telemark. Prosjektet ble primært gjennomført i perioden 2016-2018, men prosjektgruppen vurderte det som formålstjenlig å forlenge perioden frem til utgangen av 2019.

Mattilsynet strever med å avslutte store kattesaker på en varig måte, fordi man erfaringsmessig ikke kommer i mål med vedtak alene. Med utgangspunkt i at hjemløse katter er et komplekst problem, ønsket prosjektet å prøve ut hvordan ulike aktører kan bidra til effektive og gode løsninger for store kattehold og i frittlevende kattekolonier.

Prosjektgruppen hadde blant annet som mål å etablere gode og effektive rutiner i kattesaker hos Mattilsynet, samt skape klarhet i hvor publikum skal henvende seg for å få hjelp i slike saker. Prosjektet ønsket også å forebygge hjemløshet gjennom kastrering og ID-merking, og sørge for at syke og skadde forvillede katter får hjelp. Prosjektet skulle også skissere en tydelig rolleavklaring og samarbeid mellom dyrevernorganisasjoner, kommunene og Mattilsynet.
Prosjekt Telemarkskatten konkluderte med at obligatorisk-ID merking vil være et tydelig signal til samfunnet, i tillegg til å tydeliggjøre katteeiers ansvar. Obligatorisk ID-merking vil også sannsynligvis minke antall «katter i omløp» slik at presset minskes på dyrevernsorganisasjoner, i tillegg vil dette også gi Mattilsynet hjemmel til å gripe inn i kattehold med fri formering på et tidligere tidspunkt. Dette vil spare Mattilsynet for bruk av ressurser da ressursbruken øker med antall katter som skal håndteres. Mattilsynet Region Øst har derfor bedt Mattilsynets hovedkontor om å både revidere regelverket slik at katteholders ansvar tydeliggjøres med blant annet ID-merking og formeringskontroll, i tillegg til å se på muligheten for et nasjonalt samarbeid med frivillige dyrevernorganisasjoner.
Alvorlige tannproblemer er vanlig blant hjemløse katter. Dette fører til dårlig dyrevelferd og utfordring med å få i seg nok næring. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Bodø.

Alvorlige tannproblemer er vanlig blant hjemløse katter. Dette fører til dårlig dyrevelferd og utfordring med å få i seg nok næring. Foto: Dyrebeskyttelsen Norge Bodø.

Prinsippavklaring

I juli 2021 sendte Dyrebeskyttelsen Norge brev til Landbruks- og matdepartementet, der vi ønsker en prinsipiell avklaring og ansvarsfordeling i møte med kolonier av katter. På tross av at alle har varslingsplikt når dyr lider, synes ikke dette i praksis å gjelde for dyr i kolonier. Det ser ut til at verken politiet, Mattilsynet eller kommunene anser at velferden til disse dyrene er deres ansvar. Det er vanskelig å forstå hvordan hjelpeplikten og varslingsplikten skal være til nytte for dyrene så lenge det ikke har noen effekt å varsle, fordi ingen offentlige instanser vil hjelpe.
Det trengs en rolleavklaring og bedre samhandling for å få bukt med hjemløse dyr. Problemområdene er i stor grad relatert til landbruket, avfallsanlegg, dyresamlere, kommunale boliger for personer med assistanse fra kommunen, fiskerianlegg og hyttefelt.
Dyrebeskyttelsen Norge har derfor bedt Landbruks- og matdepartementet om at det blir utarbeidet en rolleavklaring mellom Mattilsynet, kommunene, de aktuelle næringsaktørene og politiet for å få avklart hvem som har ansvar for at dyrevelferdsloven følges i hvert av de overnevnte tilfellene, i tillegg til en redegjørelse for hvordan denne rolleavklaringen skal fungere i praksis. Dyrebeskyttelsen Norge venter fremdeles på svar fra departementet.
Dyrebeskyttelsen Norge konkluderer med dette at det er belegg for at pelsdyroppdrett bryter med dyrevelferdsloven. Pelsdyrnæringen kan ikke realistisk sett konvertere til driftsformer som er dyrevelferdsmessig forsvarlig, grunnet de store kostnadene dette ville medføre. Grunnlaget for vår påstand er uttalelser i departementets rapport, fra blant annet næringen selv, Mattilsynet og Den norske veterinærforening.

Obligatorisk ID-merking og et aktivt tilsyn

Dyrebeskyttelsen Norges lokalavdelinger vil gjerne hjelpe alle dyr, men det bør gjøres i samarbeid med offentlige instanser. I enkelte områder har dyrevelferdsorganisasjoner et godt samarbeid med Mattilsynet, og i noen kommuner bevilges det penger til dyrevelferdsorganisasjoner. Hvordan dyrevelferdssaker håndteres, avhenger av hvor i landet man befinner seg. Slike kan vi ikke ha det. Dyrevelferdsloven må beskytte dyrene uavhengig av geografi.
I dag ligger ansvaret for dyrehold under Landbruks- og matdepartementet, og tilsynet føres av Mattilsynet. På tross av dette ansvaret, har ikke Mattilsynet budsjettmidler til å håndtere hjemløshet. Mattilsynets forvaltningspraksis retter seg hovedsakelig mot eiere, ved å fatte vedtak i dårlige dyrehold. Hjemløshet havner derfor utenfor Mattilsynets arbeidsområde.
Arbeidet med hjemløse dyr foretas derfor fremdeles av frivillige organisasjoner. Frivillige driver i stor grad med brannslukning, mens det offentlige fremdeles kvier seg til å vedta obligatorisk ID-merking og ta eierskap over problemet. Vi trenger politisk aksept for at hjemløshet hos katt er et stort og omfattende dyrevelferdsproblem som må løses.
Kilder: 
[1] Statens dyrehelsetilsyn var forvaltningsorgan for det offentliges arbeid med blant annet dyrevern fra 1996 til 2003. Statens dyrehelsetilsyn opphørte i 2004 da alle funksjonene ble overtatt av Mattilsynet.                     

Støtt vårt arbeid – bli medlem!