Beskytt hvalene

I sekundene vågehvalen er oppe for å trekke luft blir den skutt med en eksploderende harpun.

Fra dekket på hvalfangstskuten skytes hvalen med en eksploderende harpun. Mange lider i lang tid før de dør.

Hvalfangstsesongen

Hvalfangstsesongen er fra begynnelsen av april til slutten av august. De fleste kjønnsmodne hunnhvaler er drektige når de ble jaktet på, og noen høydrektige. Melk er sjelden observert hos hunnhvaler drept i hvalfangsten og det er derfor antatt at ungene er avvent før de vandrer tilbake til norske farvann. Det er derimot ikke utelukket at noen hunnhvaler kan være i følge med diende unger. Ifølge viltloven, kapittel IV, §9 bør det unngås å fastsette jakttider i hekke- og yngletiden. Det blir ikke tatt hensyn til dette når det gjelder hvalfangst.

Hvalskutene som benyttes er fiskeskøyter, rigget for hvalfangst. Normalt er det mellom tre og åtte personer på hver skøyte.

Les om hvalfangstens historie

Fangsten

Fangsten skjer ved at en eksploderende harpun skytes inn i dyret. Selv om hvalfangerne forsøker å drepe hvalen raskt, er dette åpenbart vanskelig å gjennomføre. Hvalfangerne skyter fra bevegelig grunn mot et dyr som selv er i bevegelse, og hvor kun en liten del av dyret er synlig i det hvalen er oppe for å trekke luft. Ofte har hvalfangerne så lite som 2-5 sekunder på å skyte hvalen slik at den dør momentant.¹ Den eksploderende harpunen kan forårsake massive indre skader og blodtap uten at hvalen dør umiddelbart.

Dyr som ikke dør momentant blir enten skutt om igjen med en ny harpun eller, som oftest, trukket til båten og drept med geværskudd. Det skal mye til for at en harpun dreper en hval momentant.

Ifølge tall fra Fiskeridepartementet (2002)overlever om lag 20 prosent av vågehvalene første avlivningsforsøk. I snitt tar det to minutter for en hval å dø, og i noen tilfeller kan det ta opptil 1,5 time. Et annet problem er at en del av hvalene kun blir skadeskutt og ikke fanget. Det er åpenbart at dyrene som ikke dør momentant lider.

Hvalens velferd neglisjert

I 2007 ble inspektørovervåkning av hvalfangst erstattet med bruk av elektronisk ferdsskriver – “blåboks”, som består av en GPS og elektroniske sensorer.² Opprinnelig ble dette innført av økonomiske årsaker for å spare kostnadene det er å benytte inspektører. Blåboksene representerer dessverre ikke noen fullgod erstatning for inspektører da mye informasjon om dyrevelferd under fangsten ikke lenger blir registrert. For eksempel samles ikke data om hvor mange hval som dør momentant, og hvor lang tid det tar før hver enkelt hval dør.

Denne utviklingen skjer på tross av motsatte signaler fra norske myndigheter i 2003-2004. I stortingsmelding 27 om norsk sjøpattedyrpolitikk (2003-2004) uttales det at "viktige dyrevernmessige forhold man står overfor" blant annet er "løpende overvåking og forbedring av avlivings- og fangstmetoder, herunder sikkerhet for at metoden virker som forutsatt". 

Det kan spørres hvilken reell vilje norske myndigheter har til å konfrontere dyrevelferdsproblemene i hvalfangsten. Tiltak for å forbedre avlivningsmetodene har ikke blitt vurdert siden de siste studiene i 2000-2002.

I følge vedtak 1999-1 i IWC, har Norge som medlemsland et ansvar for å dele sine hvalfangstdata. Uten ordentelig inspeksjoner er det umulig for Norge å rapportere til IWC om hvordan fangsten har blitt gjennomført.

Kilder

1. "Assessment of insensibility and death in hunted whales", Siri Knudsen, the Norwegian School of Veterinary Science Department of Arctic Veterinary Medicine, Tromsø 2004; 2. Electronic Monitoring of Norwegian Minke Whaling, by Egil Ole Øen.